God jul, Professor B!

Kjære professor Bekhterev,

i dag er det 94 år siden du gikk bort - under mystiske omstendigheter på selveste julekvelden. Du hadde vært og undersøkt ingen ringere enn Stalin, og funnet at han led av en alvorlig paranoia. Samme kveld ble du funnet død, 70 år gammel. Jeg skal ikke spekulere i hva som forårsaket din bortgang, men finner det merkelig at selsamme Josef Stalin beordret alt ditt arbeide og alle dine forskningsresultater slettet fra samfunnet etter din død.

Du har gitt meg en julepresang, kjære Valdimir Mikhailovitsj! Jeg har et nydelig lite ur hengende i et messingkjede rundt halsen. Jeg ser det som en symbolsk gave. Vi skal jo dele resten av tiden min sammen, kjære professor. Det er spennende å vite at du går ved siden av meg alle dager. Det er ikke tvil om at du vil lære meg mye, både om meg selv og om arbeidet ditt og resultatene av det. Og i vårt livslange bekjentskap regner jeg med at det også vil være dager da vi ikke kan snakke sammen. Ikke kan se på hverandre. Bare vil bort fra hverandre. Men vi to er uløselig bundet til hverandre - gjennom gener, historie og tilfeldigheter. Hvorfor vi er så nært knyttet vet ingen. De klare svarene ligger ikke og venter på dine etterkommere innen forskerstanden.

Så er det altså oss to. Jeg kjenner jeg begynner å akseptere det. Hvem vet - kanskje jeg lærer å like deg også... Fascinasjonen er uten tvil til stede!

Julehilsen fra din Line

Om struts - og hvorfor jeg skriver

Strutsen har, i følge mytene hvertfall, en god innfallsvinkel til det å møte fare og krise. Den stikker hodet ned i sanden, og tror den er usynlig."Ute av syne - ute av sinn!" tenker den, og står helt stille og leker borte-leken.

Jeg kan også leke borte-leken. I perioder er det er masse "Titt-titt!" og "Her er jeg!". I andre perioder leker jeg "Borte.".  Skyver alle skumle og ekle tanker unna. "Borte." Regninger blir liggende uåpnet og ubetalt. "Borte." Huset flyter over av rot som jeg bare skritter over. "Borte." Venner og bekjente blir skjøvet ut i vintermørket og hvertfall ikke involvert. "Borte." Hvis de våger å si "Titt-titt?" blir jeg aggressiv i tonen og da tør de hvertfall ikke prøve igjen. "Borte." Kroppen skriker etter trening og stivner bare jeg står stille i fem minutter. "Borte." Eh - litt vrien den siste, men det går!
Problemet med å leke borte-leken er at det egentlig ikke virker. Se på strutsen: Der står den med hodet i sanden og er ute av syne og ute av sinn - tror den. Det tror derimot ikke løven som nærmer seg den saftige strutseskrotten! Med rumpa i været står strutsen der og venter på å bli skinke. Og med hodet i sanda står jeg og venter på at alt raser rundt meg.
Alle de ekle og skumle tankene samler seg bare opp der bak hjerneveggen, og truer med å velte inn og ta over alt fokus. Uåpende regninger gir hissige innkassobyråer - jeg foretrekker faktisk august-veps og bananfluer. Klær vasker seg ikke av seg selv, og ungene fryser når de ikke har mer ull igjen å ta på seg. Det er grenser for hvor morsomt det er å være bare meg og ikke kunne snakke hvasomhelst med noen. Og gråheten i smerten hjelper til å fylle opp de ekle og skumle tankene der oppe bak hjerneveggen...

Så kommer det plutselig noen og pirker strutsen i rævva der den står! "Prikk-prikk-prikk!" En skarp liten pekefinger som pirker akkurat hardt nok til at det gjør vondt og er sabla irriterende. "Hei, du! Det står en løve to meter bak deg og sikler!" Hahaha - sikkert! Jeg kan jo ikke se den! Borte! "Prikk-prikk-prikk!!" Ævve, det der er sabla vondt og gjør meg rimelig sinna - slutt! "HEI! DU! Det står faktisk en sulten jævel der og bare venter på å rive deg i fillebiter!" Næææææ... Det gjø'kke egentlig det, gjør det? Nei, tror'kke jeg gidder å se etter. Det er sikkert bare tull. "DENG-KLASK-SMÆKK!" Ævvæ igjen! Det gjør vondt! Ikke slå! "HEI! DIN DUST! DET ER DITT VALG, MEN DET ER RIMELIG TEIT Å BLI STRUTSESTEIK!" Mener du det? Står det virkelig en løve der?... Å DÆVEN! LØØØØP! Og hvis det er en ting strutsen er enda flinkere til enn å stikke hodet i sanden, så er det å løpe! Så den beiner i vei og stikker fra løven før den får brølt "Middag!"til resten av familien.

Hvem er det som får meg til å spre fingrene jeg har foran øynene og se noen glimt av virkeligheten? Revmatologen. Sykehuset. Fysioterapeuten. Legen. Og den velsignede Ektemannen.
Revmatologen ringer og forteller at jeg får de biologiske medisinene. Jeg kvalifiserer. Oppstart rett over nyttår. Sykehuset i Arendal ringer - jeg har fått plass på opptrenings- og behandlingsopphold i to uker mens året 2012 er veldig nytt. Hyggelig dame, som forteller alt jeg trenger å vite for å få det til. Inklusive hvordan jeg kan parkere billigst mulig på sykehustomta. "Nei. Tenker jeg skyver det litt vekk, jeg. Sikkert masse ekle bivirkninger!" Strutsefaen!
Fysioterapeuten behandler spenninger i rygg og nakke i tillegg til stivhet og betennelse, og prater så jeg forstår at det er ok å være nedfor en periode. Har du tenkt over om det kunne være lurt å sykemelde deg helt en stund, for å komme på topp av alt du skal takle nå? Legen sier det samme. Det er greit å tenke på deg selv nå. De andre klarer seg! "Herregud, jeg kan jo ikke det! Vi er jo midt i innspurten og avhengig av alle mann! Tenk om jeg går glipp av noe!" Strutsedust. For Norge og fedrelandet? Ha! Finn noe annet å gjemme deg bak!
Ektemannen serverer de store bokstavene. Stiller meg stadig til veggs med hvor jeg er hen i hodet mitt. Om jeg er tilstede. Han er hvertfall DER FOR MEG! "Mener du det? Er du virkelig her for meg?..." Jo, jeg merker det. Han er der. Klemmer - støtter - trøster. Graver. Tupper meg i rævva.
Langsomt men sikkert kjenner jeg at prosessen er i gang. Jeg kan faktisk gjøre noe annet enn å leke borte-leken. Jeg kan si forsiktig "titt-titt"... Jeg kan godta det jeg må for å ha det best mulig med meg selv og i meg selv. Jeg kan høre på et helsevesen som faktisk tar meg på alvor, og som absolutt ikke mener at jeg simulerer. Jeg kan øve meg på å være meg for min egen skyld.

Jeg satt med mitt første nr av Bekhterever'n, magasinet fra interesseforeningen nasjonalt, i fanget her en ettermiddag. Det hadde dukket opp i postkassa etter at jeg meldte meg inn i Revmatikerforeningen, og bare forsiden fikk meg nesten til å grine. Artikler om andre som har det som meg - som er i samme båt både aldersmessig og familiært. Som takler det - trener - går på medisiner - treffer vegger - reiser seg opp og blir tatt vare på. Går videre.


Det var så utrolig godt å lese! Noe skjedde med meg; det var et alvor som gled over meg, samtidig som jeg kjente meg glad. Jeg er en del av et samfunn, et samfunn der flere har det som meg. Og jeg håper jeg kan være til hjelp for andre også. Det var jo derfor jeg startet å skrive om bekhtereven min her. Ikke for å sutre, men for å dele! Hvis du har noe du vil dele tilbake til meg, er du velkommen til å bruke kommentarfeltet. Eller til å finne meg på Facebook og sende meg en melding der hvis du ønsker en roligere dialog. Jeg løper gjerne fra løven sammen med andre. La oss få Bekhteræven i gir!

Ikke tid til meg?!

Endelig hadde dagen kommet. Time hos revmatologen for å få vite om jeg kvalifiserer til nye medisiner (biologiske). Sommerfugler i magen - tenk om jeg ikke får dem - hva skal jeg gjøre da? Blir det en blanding av magesår og ryggsmerter fremover? Herlig... Nei, ikke tenk på det - du kvalifiserer sikkert!
Venter på venterommet. Det er derfor det heter venterom. Fordi vi må vente der. Ofte lenge. Er det en sammenheng mellom standarden på venterommet og hvor lenge en må vente der? Jo mer fancy innredning, jo lenger må du belage deg på å vente. Eller kanskje motsatt? Også blir en jo litt lei av å høre hele sykehistorien og alle private detaljer til damen som snakker så inderlig med sin følgesvenn... Hei! Dama! I dag handler det faktisk om MEG, så du kan godt dempe deg litt!
Jepp, min tur, takk skal du ha. Inn i løvens hule. Av med jakka og genseren. Blir behørig streket på ryggen og målt. Ingen store forandringer - heldigvis. Men når skal han si noe om medisinene da? Jo, nå setter han seg ned... "...fikk vi dessverre ikke tid til å ta opp ditt tilfelle i legeforumet på sykehuset." Hæ?! "Ja, jeg må jo være ærlig og si det som det er. Hehe." Hva er det han sitter der og sier? Hadde de ikke TID? Til MEG? Hvabehager?! Alstå, hør nå her... Eller hei. Vent litt, Line. Ro deg ned. Tenk litt. Hva var det du skrev til slutt i forrige blogg? "Ting tar tid. Ta tida." Han er ærlig med deg. Han sier ikke at "det er noe uklart", eller at "en ikke har kommet helt til enighet enda" eller en annen hvit løgn. Hør hva han sier: "...må jo være ærlig..." Han er ærlig! Sier rett ut at legeforumet ikke fikk tid til å gå gjennom en case til. Det betyr vel bare at det er mange andre som også trenger hjelp? Og de skal ha nytt møte om knappe ti dager - det er jo ikke lenge til? Joa, dette kan jeg skjønne. Og henge med på.

De har tid til meg. Når det blir min tur. Og i mellomtiden kan jeg nytte tiden godt selv. Den tiden jeg har fått av legen min til å bruke på nettopp MEG SELV. Jeg har tid til meg.

Jeg tar meg i å tenke at det kanskje er mange som har det slik jeg hadde det i dag, frem til "Eller hei. Vent litt, Line." At det er mange som opplever å ikke bli sett, hørt, tatt på alvor, brukt tid på. I dag fikk jeg en vekker på hvordan det føles. Ja, jeg klarte å snu tankene mine selv, men det var ikke før min bedre halvdel satte ord på det i telefonen at det sank helt inn: "Dette er jo ikke et avslag, Line. Det er bare en liten utsettelse!" Ja, min aller beste venn i verden som jeg er så heldig å være gift med. Det er akkurat det det er. Så utrolig godt å få en bekreftelse på egne tanker, helt uten å ha bedt om det! Da blir de sterkere, enklere å tenke og lettere å forholde seg til.

De hadde ikke tid til meg. Men de har det neste gang. Og det eneste som har skjedd i mellomtiden - er at det har gått litt tid...

Sjokket

Okey. Jada, det har gått opp for meg nå, at jeg skal leve med dette her. At jeg ikke kan finne en "oppskrift" på hvordan Professor Bekhterev og jeg kan leve sammen på best mulige måte. Jeg må bare prøve meg frem. Prøve og feile... og bruke litt tid til å prossessere dette sjokket. Det kom ganske brått på en dag - selvsagt en dag med alt for mye å gjøre på jobben, mann og barn som drar i hver sin arm av kone og mamma, og så kommer det over meg: Dette går ikke over! Hjelp! Dette går ikke over!! Dette går IKKE! Panikken kommer sigende, alle tegnene er der: Lukten av vegg sniker seg inn i nesa, synet flimrer i kantene og tankene nekter å sitte stille lenge nok til at jeg kan få sett dem i øynene og gi dem navn.

Siden jeg har vært på et liknende sted tidligere, kjenner jeg hvertfall igjen signalene og vet hva jeg må gjøre. Jeg må ha hjelp. Vet ikke hva jeg må ha hjelp til, bare at jeg trenger det NÅ. Det er da jeg opplever det helt utrolig fantastiske - at terapeuten min er helt klar og sier "Bare kom!" Så jeg tar imot innbydelsen og får hjelp til å puste, hjelp til å stoppe opp, hjelp til å kjenne på hvordan det er å være meg akkurat nå - og nå - og nå... Kjenne hvor mye krefter jeg bruker for å stagge panikken. Hvor redd jeg er for å ikke strekke til. Kjenne hvor i kroppen spenningene sitter - i magen? Nei, i hodet - i pannen! - og hvordan jeg kan få dem til å slippe litt, bare ved å kjenne at de er der. Kjenner at jeg faktisk har fått et realt sjokk som sitter i hele systemet mitt.

Resultatet er en utslitt Line som kjemper seg hjem og i seng, og blir der i over tolv timer i dyp søvn. Når jeg endelig våkner er det første jeg gjør å ta en telefon til legen min, som nærmest takker meg for at jeg endelig vil høre på henne og sykemelder meg 50% for noen uker fremover. Jeg trenger tid. Tid til å takle. Tid til å tenke. Tid til å trene. Så får arbeidsmauren i meg se til å pelle seg i dvale en stund! Det er mørkt og kaldt der ute, så det er bare å grave seg dypt ned i tua og vente på sola! I mellomtiden kan tankene mine få tid til å tenkes helt ut - uten avbrudd. Tanker og spørsmål er det ikke mangel på: Får jeg biologiske medisiner? Vil de eventuelt hjelpe? Hvilke bivirkninger får jeg av dem? Må jeg gå ned i stillingsprosent? Klarer jeg i det hele tatt å stå i den jobben jeg har i dag, eller må jeg finne en stilling med andre rammebetingelser? Hvor ofte klarer jeg å gå på trening, og vil jeg noen gang komme over følelsen av at det egentlig er ganske kjedelig? Hvilke andre steder kommer jeg til å få vondt etterhvert? Har noen av guttene mine arvet denne hersens Professoren også? Kommuniserer jeg på riktig måte til mann og barn om hvordan jeg har det? Hvordan påvirker dette dem? Et spørsmåltegn til - så eksploderer jeg!

Tid. Ta tida. Tida kan kanskje hjelpe til å finne noen svar på noe av det jeg lurer på. Men noen oppskrift vil selv ikke tida gi meg. Dessverre?

Tida går - hverdagen består.

Hverdag. 80% jobb for tiden. Holder med et nødskrik for å både rekke trening og for å ha tid til å mykne opp om morgenen. I tillegg skal jo jobben gjøres - arbeidsmengden er ikke proporsjonal med stillingsprosenten i min bransje! Kan noe være dobbelt proporsjonalt?!
Somlemorgener er faktisk det aller viktigste for tiden. Tid til å kræle seg ut av senga og få ryggen opp i stående. Ned trappa med stive hofteledd og ømt bekken, også inn på kjøkkenet for å sette på Tekoppen. Ja - for etter gastro-greia tillater jeg meg 1 kopp te hver morgen, med melk. Før var den svartere enn katter om natten og sterk nok til å holde seg fast i koppen helt selv, så helt samme effekten har det ikke. Men siden morgenen er lenger enn før, blir det vel en slags balanse. Så er det vekking av barn. Som kommer tuslende inn på kjøkkenet og etterhvert samler seg i en haug av store- og lillebror i herlig uorden i sofaen. Morgentid = kosetid! Da hjelper det at ikke mamma er SSS (Sur, Stiv og Stressa). Diverse skiver i diverse matbokser, litt tid til å finne ut hvem som vil ha hva til frokost (særlig Liten er fæl på å bruke lang tid inni kjøleskapet - jeg tror han leter etter noe uoppdaget og kjempe-godt!). Gutta spiser foran morgenbarnetv, og jeg har tid for meg sjæl. Tid til å strekke meg, bøye meg, kjenne at kroppen langsomt men sikkert kommer i gang etter en hel natt å stivne på. Og tid til å kle på meg i mitt eget tempo, uten å måtte brekke beina ned i buksene, tvinge armene opp i genseren og så forsøke å få til et stevnemøte mellom sokker og føtter langt, langt der nede på gulvet.
Så er det på med klærne og ut i trærne - i vår moderne verden er det selvsagt bilen som gjelder - og videre til dagens dont i barnehage, på skolen og for mors vedkommende: Jobben. Det er nå ikke så verst dette livet, da!

Vel innstallert på jobb kan nok frustrasjonsnivået stige litt hurtig enkelte dager da gråheten er for stor inni meg. Når den grå smerteulven henger etter tenna i ryggen min hender det jeg bjeffer litt, ja. Og av og til med god grunn, ettersom planlegging og system ikke akkurat er fremtredende gode egenskaper på det stedet min bedrift er i i en omstrukturerings-, vokse- og flytteprosess. Jobben er litt som en tenåring for tiden: Skrikende mangel på struktur og konsentrasjon rundt alt som ikke er kult, sinnsyke voksesmerter, altfor lange armer og bein i tilsvarende destruktiv uorden og total omstrukturering av hjernen fra barn til voksen - med alt det medfører av kaos og motstridende følelser. Ingen dum sammenligning, nei.
Men det gode er at en vet at tenåringen faktisk blir voksen en dag, og plutselig fremstår som en reflektert og moden person. Det våger jeg å håpe at jobben min gjør også.
Om jeg klarer å tilpasse min "nye" hverdag til en stadig stressende, jagende og presset arbeidsplass - se det er en annen sak. For det er ikke til å komme unna at ting kanskje ikke er helt kompatible i lengden. Her kan jeg jo avsløre at jeg allerede har rukket å være sykemeldt i tilsammen et år pga "utbrenthet" (sikkert en god blanding av alt siden det var før vi tenkte på professoren, både legen min og jeg). Jeg kjenner lukten av vegg, og vil gjerne skifte retning før jeg treffer den. *sniff, sniff* Joda, lukter litt her ja! Samtidig er det et vanskelig valg å ta, for jeg har en veldig artig og utfordrende jobb. Høyt tempo, fine kolleger, stadige endringer og gode tilbakemeldinger fra brukerne. I en perfekt verden vil jeg klare å sjonglere Småbarnsmammaen, Jobbedama, Kjæresten og Husfruen med glans. I en perfekt verden...

Sier du fra hvis du kommer over en perfekt verden? Vil gjerne ha en veibeskrivelse, hvis mulig. I mellomtiden er det Tida som går, Hverdagen som består og en gnagende følelse av utilstrekkelighet og mangel på løsning som rår.

Absolutt opptur!

I dag stod det skrevet GASTROSKOPI med store bokstaver overalt hvor jeg snudde meg. Ja - jeg grudde meg! Ikke spise, ikke drikke, bare konsentrere seg om å kle på seg, kle på minstemann, få ham i barnehagen, hente mine to tildelte valium og vente på svigermor som skulle kjøre meg. Akkurat de to tildelte godsakene virket rimelig kjapt, så jeg var jammen rolig i det vi kjørte til spesialisten.
Og for en spesialist! Det må være det hyggeligste legekontoret jeg har vært på noensinne! Damen i skranken er fantastisk - lyttende, tilstede og service-minded. Sykepleieren ga meg en info-runde jeg aldri har hørt maken til for å forberede meg på hva som skulle skje. Og spesialisten selv var en salgs personifisering av alt som er beroligende og tillitsvekkende.
Selve undersøkelsen gikk som en drøm - ubehagelig å bli sprayet med bedøvelsesspray som smaker som fishermans friend gone banana - men med all info jeg hadde fått på forhånd om at "opphovningen" i svelg og munn kun var en følelse og ikke faktum, samt en fantastisk hjelp til å opprettholde avslappende pust og konsentrasjon var det over på maks seks minutter. Ikke noen grunn til å grue seg til en eventuell gjentakelse av en gastroskopi-undersøkelse, med andre ord!
Og vet du - det beste av alt: DE FANT INGENTING! Ikke noe magesår, ingen antydning til katarr e.l. noe sted. Bakterieprøver ble tatt, og de får jeg svar på i morgen - hvis det er noe. No news is good news.
I tillegg tryllet nevnte fantastiske spesialist frem et legemiddel som er så nytt at det ikke er på markedet i Gnore enda; den ultimate blandingen for bekhterevere - blanding av naproxen og esomeprazol. Så nå prøver jeg Vimovo frem til jeg får bio-medisiner om ca en måned. HURRA!
Lykkelig ble jeg kjørt hjem av min kjære svigermor - etter at vi hadde inntatt en god lunsj sammen, for jeg var så sulten at jeg kunne ha spist en hest (noe som ikke er lurt i og med at jeg skal spise lite og ofte for å unngå tilbakefall med det første). Tre timers søvn senere kunne jeg konstatere at humøret var betraktelig bedre enn det har vært på lenge. Utrolig deilig å oppleve håp og lyspunkter.
Når jeg i tillegg har en 2-åring med latterkrampe ved siden av meg i senga, er livet egentlig ganske flott, dere!

Om hverdag, kjendiser, Catch 22 og gamle minoiske idrettsgrener.

Hverdagen er en merkelig ting. I det ene øyeblikket er alt ok. Lykken lyser og smilet siter løst. Verden er full av glede og lyspunkter. I det neste øyeblikket kommer likegyldigheten. Giddaløsheten. Behovet for å grave seg ned og gå i hi. Og da er jo de mørke tankene og oppgittheten sjelden langt unna. For så i neste øyeblikk å vike plass for et nytt lysglimt som sender verden i riktig retning igjen.
Det å få en kronisk tilstand - for nå vil jeg ikke kalle det en sykdom lenger; det blir så symptomatisk! - er en prosess. En ganske omfattende prosess. En ting er alt det praktiske rundt legetimer, fysioterapi, bivirkninger, trening og dagsrytme. En annen er det som skjer inni hodet. I hjertet. Noen kaller det sjelen. Eller følelseslivet. Psyke er også et godt ord, om enn ganske klinisk.
Det tar rett og slett tid for alt å synke inn. All informasjonen som skal bearbeides, alt som skal undersøkes og læres. Alle de gode rådene som av og til blir alt for mange, men som alltid er godt ment. Alle kjenner noen som, og som har gjort det sånn at... Fint. Også statsministeren! Og Drillo! Enda finere. Også meg da. Joda, er i godt selskap, men det hjelper egentlig lite.

Det prosesseres på svært høyt gir for tiden. På jobben, hjemme, i sosialt samvær - professor B er sjelden langt unna. Han er til tider irriterende tilstede lengst fremme i hjernen, og lar seg ikke lett avbryte. Standhaftig fyr! Som ikke har veldig mange svar på lager når spørsmålene trenger seg på. Hvor ofte får jeg vonde perioder? Klarer jeg å komme tilbake i 100% jobb etterhvert? Klarer jeg å fortsette i en jobb med høyt tempo og stort arbeidspress, eller må jeg finne på noe annet? Orker jeg å trene SÅ mye? Og å motivere meg til det? Hva slags bivirkninger vil medisinene gi meg? "Erfaring!" sier han. "Det er noe du må erfare!" Kraftig inne på erfaringsbasert kunnskap, den typen der. Når han sier "erfaring" mange nok ganger, har jeg lett for å bli litt nedfor. Det hadde vært så fint å få en oppskrift! Jeg er veldig tilhenger av oppskrifter - riktignok bare som rettesnorer, og ikke som absolutte sannheter - for da har en noe å forholde seg til! Et sted å plassere bena der en langsomt tar steg for steg fremover i ukjent terreng. Der dukket det opp en Catch-22, gitt: Terrenget er ukjent. Altså kan det ikke forutses hva som skjer. Ergo ingen oppskrift. Løsning: På med "flink pike"-outfit'en, smøre seg med to tonn tålmodighet og drikke en liter "takle"og ta tyren ved hornene.

En hyllest til mor

"Nei, ikke nå vennen min. Mamma er sliten og har vondt." Dette må være det absolutt verste utsagnet i historien. Jeg får vondt i hjerteroten når jeg hører det komme ut av munnen min. Ser at Storegutt mister litt av glansen i øynene sine. Ser at Minstemann egentlig trenger å bli båret litt. Da føler jeg meg skikkelig uegnet som mor!
Men - vent nå litt! Har jeg ikke hørt dette selv uttallige ganger? I hele oppveksten min faktisk! Fra min egen mor, som også er kroniker og har en mye verre rygg enn meg! Og hun har jammen stått på og elsket barna sine av hele sitt hjerte, uansett smerte (hihi - der var det urgamle rimet igjen). Så fikk det heller være med at hun måtte hvile hver ettermiddag og vi andre måtte rydde kjøkkenet og hjelpe til med husvask etc. Joda, jeg har nok mange ganger irritert meg over at jeg alltid måtte og må hjelpe henne med ditt og datt. Blitt sinna fordi jeg aldri kan få være i fred for spørsmål om å hente det ene eller det andre til henne der hun ligger i senga. Se det for deg - tenåringsjenta som helst bare vil bure seg inne på rommet sitt med musikken og dagdrømmene sine, og moren som insisterer på at klesvasken må henges opp, gulvet støvsuges og oppvaskemaskinen tømmes. Joda, det har blitt noen saftige runder! Men Gud så glad jeg er i mamma'n min! Og så utrolig tøff den dama har vært som har født oss to jentene, oppdratt oss med kjærlighet og alt det overskuddet hun kunne mestre, gitt oss alt det beste - tross uttallige ryggoperasjoner og konstante smerter! Jeg har en ekstremt stor respekt for henne og det hun har maktet å gi både oss og andre.
Når jeg tenker meg om, er det slett ikke så verst å kunne sette grenser i stedet for å utslette seg selv til fordel for andre. Det er faktisk helt ok å si at en ikke orker mer. For da kan en komme sterkere tilbake etterpå! Og dessuten er det veldig fint å høre Storegutten si at "Det gjø'kke no' om du er litt sur og gretten av og til. Du er likevel verdens beste mamma!" Da skjønner han kanskje noe av det jeg har skjønt om min egen mor: Kjærligheten er størst, tross alt!

Le eller gråte?

Så våkner vi til en søndag fri for avtaler, med planer om familietur, kos og kakebaking. Men neida, skjebnen har helt andre kort på hånden! Rett på legevakten med akutte magesmerter, påvist effekt av syrenøytraliserende og -hemmende medisiner, og mistanke om magesår. Kommer ut etter tre timer med beskjed om å ikke spise voltaren, paracet eller paralgin forte, sterk krydret mat, te og kaffe. Ok. Status:
1. Ikke fått morgentekoppen min og er dertil gretten.
2. Glem kaffekosen med den tunge sjokoladekaka i ettermiddag. Grrr.
3. Uten voltaren og smertestillende - jadda, smerthelvete here I come!
4. Det er fem arbeidsdager igjen av "karantenetiden" før jeg har opparbeidet meg rett til sykepenger v sykemelding igjen.
5. Må få time hos gastro-spesialist i morgen for videre utredning, en dag som allerede er full av viktige møter.
6. Pest eller kolera? Jatakk! Gjerne det også!

Legevaktlegen måtte trekke på smilebåndene av galgenhumoren min, men skjønte heldigvis alvoret. Hvertfall nok til å henvise meg til en spesialist som skal ha god kapasitet, og forhåpentlig tid til å ta meg inn ASAP. Damen i luka på legevakten kjente meg igjen også, så jeg kom rett inn. Eller var det fordi jeg gikk krokete av smerte? Meg og hu der i eventyret om Askeladden, vettu. Hu som har satt fast nesa i en hoggestabbe...

"Jeg fant, jeg fant!" sa Askeladden. "Hva fant du?" sa Per og Pål. "Jeg fant et magesår!", sa Askeladden. "Æsj, hva skal du med det, kast det!" sa Per og Pål.
Hadde det bare vært så lett. Og med det samme du er i gang, kjære Askeladden: Kast gjerne den vonde ryggen du fant også. Hva skal du med den?

Bekhterlove!

Professor Bekhterev (må ikke forveksles med Professor Baltazar) ble født i 1857 i Sorali i Russland. Vladimir Mikhailovitsj utdannet seg i medisin i militæret, og fikk en særlig hang til nevrologi og psykologi. Han regnes faktisk som den objektive psykologiens far, og lå i sterk konkurranse med ingen ringere enn Pavlov når det gjaldt å forske på betingede reflekser. (Pavlov? Han med bikkjene og siklinga, vet du. Hvis du ikke vet - slå det opp:-)
Han oppdaget også at området Hippocampus i hjernen hadde en sentral rolle i menneskets hukommelse. Tenk det, Hedda. Ja, også beskrev han den revmatiske lidelsen ankolyserende spondylitis. AKA Bekhterevs. Som jeg har. Hurra.

Objektiv psykologi skulle danne grunnlaget for senere refleksologi, gestaltpsykologi og adferdspsykologi.  Ha! Ringen er sluttet! Bekhterlove! Jeg studerer jo psykoterapi med utgangspunkt i gestaltpsykologi! Oj! Her ble det mange utropstegn! Tenk at denne mannen, som døde under mystiske omstendigheter i 1927 etter å ha gitt Stalin diagnosen "alvorlig paranoia", har lagt mye av grunnlaget for den kunnskapen jeg putter inn i hodet mitt gjennom studiene mine? Det veier ganske godt opp for dager  som er bekhteræv!

Fant et sitat også, men er litt usikker på om han sa dette selv eller om det var en stående spøk blant hans samtidige kolleger:
"Only two know the mystery of brain structure and organization: God and Bekhterev."
At det derimot kanskje ikke var så smart å kalle Stalin for paranoid - ja det vitner vel enten om en litt urealistisk holdning til politikk og makt. Eller var professor Bekhterev rett og slett en dønn ærlig og uredd akademiker? Jeg håper på det siste, og gleder meg til å lære mer om ham.

En grå solskinnsdag

Solen skinner fra skyfri himmel, høstfargende spiller i sørlandske skoger. Luften er kald, klar og fin. Også kommer gråheten. Den sniker seg frem fra ryggraden og sprer seg til hele meg. Det første som skjer er at pannen rynker seg. Så blir øynene skeptiske. Alt fokus vender innover til smertekilden. Inn til ryggraden, helt inn i kjernen av det vesenet som er meg. Verden blir grå. Blikket mitt, bevegelsene mine, holdningene mine, uttalelsene mine - alt blir grått.
Det er denne gråheten som er den aller verste. Det er den som går ut over mann og barn, som fører til irritasjon, skarpe kommentarer, kort lunte og mindre hyggelige samlinger rundt middagsbordet. Og da kommer samvittigheten krypende og bidrar til enda mer gråhet. Det er jo ikke sånn jeg vil ha det! Jeg vil være blid og glad, høre etter når gutta forteller meg hva de har opplevd i dag, være tilstede sammen med dem og for dem!
I stedet blir dette en bekhteræv dag. Smertestillende og rett i seng etter en halv arbeidsdag. Stiv og vond hele kvelden. Men likevel litt praktisk fremgang: Har fått time hos fastlegen for å prate om tilværelsens uutholdelige gråhet, har sjekket hvilken fysioterapeut som kjenner professor Vladimir Mikhailovitsj, skal på trening i morgen tidlig og er søkt inn på trenings- og tilretteleggingsopphold på sykehuset.
Lys i tunnellen! Eller kanskje heller: Se! Solen! I morgen er en ny dag...

Note to self

Når behovet for å hoppe av glede melder seg, er det om å gjøre å ikke overdrive. Gleden kommer uavhengig av tilstand, men hoppets utfall preges i høyeste grad av nevnte tilstand. Angrer fremdeles på at jeg forsøkte å "hoppe strikk" over en stripe i en idrettshall i formiddag... Moderasjon, Line - moderasjon!

Men samtidig kjenner jeg altså sterkt behovet for å hoppe av glede innimellom!

Første dag i resten av mitt liv med Bekhterev

Eller - det er vel egentlig ikke første dag. For jeg har visst hatt dette lenge. Jeg har bare ikke visst hva det var! Eller er... I dag hadde jeg endelig time hos spesialist i revmatologi. Har ventet på den med blandede følelser. Som fastlegen min sa: "Jeg blir veldig overrasket hvis du ikke får diagnosen!"
Så står jeg der da, utenfor døren til spesialisten. Med et stykke papir i hånda og en diagnose på alt det som er gæernt med kroppen min. Og føler meg helt tom. Javel. Hva nå?
Har fått vite hva det er, og at det finnes muligheter. Men hvilke muligheter? Trening, medisiner, fysikalsk behandling, tilrettelegging, rettigheter, interesseforeninger... Det er en jungel der ute, og jeg må finne frem kart og gps.

Vi skal nok finne ut av tingene, professor Bekhterev og jeg! Vi skal lære å leve sammen, i gode og vonde dager. Vi skal lære av og om hverandre, og utfordre hverandre. Sammen skal vi også lære om andre. Og når vi har funnet ut av en del ting, kan vi kanskje også hjelpe andre?

Akkurat nå er jeg mest nysgjerrig på hvem han var, denne Bekhterev. Og det kan jeg jo finne ut av...