mandag 24. oktober 2011

En hyllest til mor

"Nei, ikke nå vennen min. Mamma er sliten og har vondt." Dette må være det absolutt verste utsagnet i historien. Jeg får vondt i hjerteroten når jeg hører det komme ut av munnen min. Ser at Storegutt mister litt av glansen i øynene sine. Ser at Minstemann egentlig trenger å bli båret litt. Da føler jeg meg skikkelig uegnet som mor!
Men - vent nå litt! Har jeg ikke hørt dette selv uttallige ganger? I hele oppveksten min faktisk! Fra min egen mor, som også er kroniker og har en mye verre rygg enn meg! Og hun har jammen stått på og elsket barna sine av hele sitt hjerte, uansett smerte (hihi - der var det urgamle rimet igjen). Så fikk det heller være med at hun måtte hvile hver ettermiddag og vi andre måtte rydde kjøkkenet og hjelpe til med husvask etc. Joda, jeg har nok mange ganger irritert meg over at jeg alltid måtte og må hjelpe henne med ditt og datt. Blitt sinna fordi jeg aldri kan få være i fred for spørsmål om å hente det ene eller det andre til henne der hun ligger i senga. Se det for deg - tenåringsjenta som helst bare vil bure seg inne på rommet sitt med musikken og dagdrømmene sine, og moren som insisterer på at klesvasken må henges opp, gulvet støvsuges og oppvaskemaskinen tømmes. Joda, det har blitt noen saftige runder! Men Gud så glad jeg er i mamma'n min! Og så utrolig tøff den dama har vært som har født oss to jentene, oppdratt oss med kjærlighet og alt det overskuddet hun kunne mestre, gitt oss alt det beste - tross uttallige ryggoperasjoner og konstante smerter! Jeg har en ekstremt stor respekt for henne og det hun har maktet å gi både oss og andre.
Når jeg tenker meg om, er det slett ikke så verst å kunne sette grenser i stedet for å utslette seg selv til fordel for andre. Det er faktisk helt ok å si at en ikke orker mer. For da kan en komme sterkere tilbake etterpå! Og dessuten er det veldig fint å høre Storegutten si at "Det gjø'kke no' om du er litt sur og gretten av og til. Du er likevel verdens beste mamma!" Da skjønner han kanskje noe av det jeg har skjønt om min egen mor: Kjærligheten er størst, tross alt!

søndag 23. oktober 2011

Le eller gråte?

Så våkner vi til en søndag fri for avtaler, med planer om familietur, kos og kakebaking. Men neida, skjebnen har helt andre kort på hånden! Rett på legevakten med akutte magesmerter, påvist effekt av syrenøytraliserende og -hemmende medisiner, og mistanke om magesår. Kommer ut etter tre timer med beskjed om å ikke spise voltaren, paracet eller paralgin forte, sterk krydret mat, te og kaffe. Ok. Status:
1. Ikke fått morgentekoppen min og er dertil gretten.
2. Glem kaffekosen med den tunge sjokoladekaka i ettermiddag. Grrr.
3. Uten voltaren og smertestillende - jadda, smerthelvete here I come!
4. Det er fem arbeidsdager igjen av "karantenetiden" før jeg har opparbeidet meg rett til sykepenger v sykemelding igjen.
5. Må få time hos gastro-spesialist i morgen for videre utredning, en dag som allerede er full av viktige møter.
6. Pest eller kolera? Jatakk! Gjerne det også!

Legevaktlegen måtte trekke på smilebåndene av galgenhumoren min, men skjønte heldigvis alvoret. Hvertfall nok til å henvise meg til en spesialist som skal ha god kapasitet, og forhåpentlig tid til å ta meg inn ASAP. Damen i luka på legevakten kjente meg igjen også, så jeg kom rett inn. Eller var det fordi jeg gikk krokete av smerte? Meg og hu der i eventyret om Askeladden, vettu. Hu som har satt fast nesa i en hoggestabbe...

"Jeg fant, jeg fant!" sa Askeladden. "Hva fant du?" sa Per og Pål. "Jeg fant et magesår!", sa Askeladden. "Æsj, hva skal du med det, kast det!" sa Per og Pål.
Hadde det bare vært så lett. Og med det samme du er i gang, kjære Askeladden: Kast gjerne den vonde ryggen du fant også. Hva skal du med den?

fredag 21. oktober 2011

Bekhterlove!


Professor Bekhterev (må ikke forveksles med Professor Baltazar) ble født i 1857 i Sorali i Russland. Vladimir Mikhailovitsj utdannet seg i medisin i militæret, og fikk en særlig hang til nevrologi og psykologi. Han regnes faktisk som den objektive psykologiens far, og lå i sterk konkurranse med ingen ringere enn Pavlov når det gjaldt å forske på betingede reflekser. (Pavlov? Han med bikkjene og siklinga, vet du. Hvis du ikke vet - slå det opp:-)
Han oppdaget også at området Hippocampus i hjernen hadde en sentral rolle i menneskets hukommelse. Tenk det, Hedda. Ja, også beskrev han den revmatiske lidelsen ankolyserende spondylitis. AKA Bekhterevs. Som jeg har. Hurra.

Objektiv psykologi skulle danne grunnlaget for senere refleksologi, gestaltpsykologi og adferdspsykologi.  Ha! Ringen er sluttet! Bekhterlove! Jeg studerer jo psykoterapi med utgangspunkt i gestaltpsykologi! Oj! Her ble det mange utropstegn! Tenk at denne mannen, som døde under mystiske omstendigheter i 1927 etter å ha gitt Stalin diagnosen "alvorlig paranoia", har lagt mye av grunnlaget for den kunnskapen jeg putter inn i hodet mitt gjennom studiene mine? Det veier ganske godt opp for dager  som er bekhteræv!

Fant et sitat også, men er litt usikker på om han sa dette selv eller om det var en stående spøk blant hans samtidige kolleger:
"Only two know the mystery of brain structure and organization: God and Bekhterev."
At det derimot kanskje ikke var så smart å kalle Stalin for paranoid - ja det vitner vel enten om en litt urealistisk holdning til politikk og makt. Eller var professor Bekhterev rett og slett en dønn ærlig og uredd akademiker? Jeg håper på det siste, og gleder meg til å lære mer om ham.

torsdag 20. oktober 2011

En grå solskinnsdag

Solen skinner fra skyfri himmel, høstfargende spiller i sørlandske skoger. Luften er kald, klar og fin. Også kommer gråheten. Den sniker seg frem fra ryggraden og sprer seg til hele meg. Det første som skjer er at pannen rynker seg. Så blir øynene skeptiske. Alt fokus vender innover til smertekilden. Inn til ryggraden, helt inn i kjernen av det vesenet som er meg. Verden blir grå. Blikket mitt, bevegelsene mine, holdningene mine, uttalelsene mine - alt blir grått.
Det er denne gråheten som er den aller verste. Det er den som går ut over mann og barn, som fører til irritasjon, skarpe kommentarer, kort lunte og mindre hyggelige samlinger rundt middagsbordet. Og da kommer samvittigheten krypende og bidrar til enda mer gråhet. Det er jo ikke sånn jeg vil ha det! Jeg vil være blid og glad, høre etter når gutta forteller meg hva de har opplevd i dag, være tilstede sammen med dem og for dem!
I stedet blir dette en bekhteræv dag. Smertestillende og rett i seng etter en halv arbeidsdag. Stiv og vond hele kvelden. Men likevel litt praktisk fremgang: Har fått time hos fastlegen for å prate om tilværelsens uutholdelige gråhet, har sjekket hvilken fysioterapeut som kjenner professor Vladimir Mikhailovitsj, skal på trening i morgen tidlig og er søkt inn på trenings- og tilretteleggingsopphold på sykehuset.
Lys i tunnellen! Eller kanskje heller: Se! Solen! I morgen er en ny dag...

onsdag 19. oktober 2011

Note to self

Når behovet for å hoppe av glede melder seg, er det om å gjøre å ikke overdrive. Gleden kommer uavhengig av tilstand, men hoppets utfall preges i høyeste grad av nevnte tilstand. Angrer fremdeles på at jeg forsøkte å "hoppe strikk" over en stripe i en idrettshall i formiddag... Moderasjon, Line - moderasjon!

Men samtidig kjenner jeg altså sterkt behovet for å hoppe av glede innimellom!

tirsdag 18. oktober 2011

Første dag i resten av mitt liv med Bekhterev

Eller - det er vel egentlig ikke første dag. For jeg har visst hatt dette lenge. Jeg har bare ikke visst hva det var! Eller er... I dag hadde jeg endelig time hos spesialist i revmatologi. Har ventet på den med blandede følelser. Som fastlegen min sa: "Jeg blir veldig overrasket hvis du ikke får diagnosen!"
Så står jeg der da, utenfor døren til spesialisten. Med et stykke papir i hånda og en diagnose på alt det som er gæernt med kroppen min. Og føler meg helt tom. Javel. Hva nå?
Har fått vite hva det er, og at det finnes muligheter. Men hvilke muligheter? Trening, medisiner, fysikalsk behandling, tilrettelegging, rettigheter, interesseforeninger... Det er en jungel der ute, og jeg må finne frem kart og gps.

Vi skal nok finne ut av tingene, professor Bekhterev og jeg! Vi skal lære å leve sammen, i gode og vonde dager. Vi skal lære av og om hverandre, og utfordre hverandre. Sammen skal vi også lære om andre. Og når vi har funnet ut av en del ting, kan vi kanskje også hjelpe andre?

Akkurat nå er jeg mest nysgjerrig på hvem han var, denne Bekhterev. Og det kan jeg jo finne ut av...