Ikke tid til meg?!

Endelig hadde dagen kommet. Time hos revmatologen for å få vite om jeg kvalifiserer til nye medisiner (biologiske). Sommerfugler i magen - tenk om jeg ikke får dem - hva skal jeg gjøre da? Blir det en blanding av magesår og ryggsmerter fremover? Herlig... Nei, ikke tenk på det - du kvalifiserer sikkert!
Venter på venterommet. Det er derfor det heter venterom. Fordi vi må vente der. Ofte lenge. Er det en sammenheng mellom standarden på venterommet og hvor lenge en må vente der? Jo mer fancy innredning, jo lenger må du belage deg på å vente. Eller kanskje motsatt? Også blir en jo litt lei av å høre hele sykehistorien og alle private detaljer til damen som snakker så inderlig med sin følgesvenn... Hei! Dama! I dag handler det faktisk om MEG, så du kan godt dempe deg litt!
Jepp, min tur, takk skal du ha. Inn i løvens hule. Av med jakka og genseren. Blir behørig streket på ryggen og målt. Ingen store forandringer - heldigvis. Men når skal han si noe om medisinene da? Jo, nå setter han seg ned... "...fikk vi dessverre ikke tid til å ta opp ditt tilfelle i legeforumet på sykehuset." Hæ?! "Ja, jeg må jo være ærlig og si det som det er. Hehe." Hva er det han sitter der og sier? Hadde de ikke TID? Til MEG? Hvabehager?! Alstå, hør nå her... Eller hei. Vent litt, Line. Ro deg ned. Tenk litt. Hva var det du skrev til slutt i forrige blogg? "Ting tar tid. Ta tida." Han er ærlig med deg. Han sier ikke at "det er noe uklart", eller at "en ikke har kommet helt til enighet enda" eller en annen hvit løgn. Hør hva han sier: "...må jo være ærlig..." Han er ærlig! Sier rett ut at legeforumet ikke fikk tid til å gå gjennom en case til. Det betyr vel bare at det er mange andre som også trenger hjelp? Og de skal ha nytt møte om knappe ti dager - det er jo ikke lenge til? Joa, dette kan jeg skjønne. Og henge med på.

De har tid til meg. Når det blir min tur. Og i mellomtiden kan jeg nytte tiden godt selv. Den tiden jeg har fått av legen min til å bruke på nettopp MEG SELV. Jeg har tid til meg.

Jeg tar meg i å tenke at det kanskje er mange som har det slik jeg hadde det i dag, frem til "Eller hei. Vent litt, Line." At det er mange som opplever å ikke bli sett, hørt, tatt på alvor, brukt tid på. I dag fikk jeg en vekker på hvordan det føles. Ja, jeg klarte å snu tankene mine selv, men det var ikke før min bedre halvdel satte ord på det i telefonen at det sank helt inn: "Dette er jo ikke et avslag, Line. Det er bare en liten utsettelse!" Ja, min aller beste venn i verden som jeg er så heldig å være gift med. Det er akkurat det det er. Så utrolig godt å få en bekreftelse på egne tanker, helt uten å ha bedt om det! Da blir de sterkere, enklere å tenke og lettere å forholde seg til.

De hadde ikke tid til meg. Men de har det neste gang. Og det eneste som har skjedd i mellomtiden - er at det har gått litt tid...

Sjokket

Okey. Jada, det har gått opp for meg nå, at jeg skal leve med dette her. At jeg ikke kan finne en "oppskrift" på hvordan Professor Bekhterev og jeg kan leve sammen på best mulige måte. Jeg må bare prøve meg frem. Prøve og feile... og bruke litt tid til å prossessere dette sjokket. Det kom ganske brått på en dag - selvsagt en dag med alt for mye å gjøre på jobben, mann og barn som drar i hver sin arm av kone og mamma, og så kommer det over meg: Dette går ikke over! Hjelp! Dette går ikke over!! Dette går IKKE! Panikken kommer sigende, alle tegnene er der: Lukten av vegg sniker seg inn i nesa, synet flimrer i kantene og tankene nekter å sitte stille lenge nok til at jeg kan få sett dem i øynene og gi dem navn.

Siden jeg har vært på et liknende sted tidligere, kjenner jeg hvertfall igjen signalene og vet hva jeg må gjøre. Jeg må ha hjelp. Vet ikke hva jeg må ha hjelp til, bare at jeg trenger det NÅ. Det er da jeg opplever det helt utrolig fantastiske - at terapeuten min er helt klar og sier "Bare kom!" Så jeg tar imot innbydelsen og får hjelp til å puste, hjelp til å stoppe opp, hjelp til å kjenne på hvordan det er å være meg akkurat nå - og nå - og nå... Kjenne hvor mye krefter jeg bruker for å stagge panikken. Hvor redd jeg er for å ikke strekke til. Kjenne hvor i kroppen spenningene sitter - i magen? Nei, i hodet - i pannen! - og hvordan jeg kan få dem til å slippe litt, bare ved å kjenne at de er der. Kjenner at jeg faktisk har fått et realt sjokk som sitter i hele systemet mitt.

Resultatet er en utslitt Line som kjemper seg hjem og i seng, og blir der i over tolv timer i dyp søvn. Når jeg endelig våkner er det første jeg gjør å ta en telefon til legen min, som nærmest takker meg for at jeg endelig vil høre på henne og sykemelder meg 50% for noen uker fremover. Jeg trenger tid. Tid til å takle. Tid til å tenke. Tid til å trene. Så får arbeidsmauren i meg se til å pelle seg i dvale en stund! Det er mørkt og kaldt der ute, så det er bare å grave seg dypt ned i tua og vente på sola! I mellomtiden kan tankene mine få tid til å tenkes helt ut - uten avbrudd. Tanker og spørsmål er det ikke mangel på: Får jeg biologiske medisiner? Vil de eventuelt hjelpe? Hvilke bivirkninger får jeg av dem? Må jeg gå ned i stillingsprosent? Klarer jeg i det hele tatt å stå i den jobben jeg har i dag, eller må jeg finne en stilling med andre rammebetingelser? Hvor ofte klarer jeg å gå på trening, og vil jeg noen gang komme over følelsen av at det egentlig er ganske kjedelig? Hvilke andre steder kommer jeg til å få vondt etterhvert? Har noen av guttene mine arvet denne hersens Professoren også? Kommuniserer jeg på riktig måte til mann og barn om hvordan jeg har det? Hvordan påvirker dette dem? Et spørsmåltegn til - så eksploderer jeg!

Tid. Ta tida. Tida kan kanskje hjelpe til å finne noen svar på noe av det jeg lurer på. Men noen oppskrift vil selv ikke tida gi meg. Dessverre?

Tida går - hverdagen består.

Hverdag. 80% jobb for tiden. Holder med et nødskrik for å både rekke trening og for å ha tid til å mykne opp om morgenen. I tillegg skal jo jobben gjøres - arbeidsmengden er ikke proporsjonal med stillingsprosenten i min bransje! Kan noe være dobbelt proporsjonalt?!
Somlemorgener er faktisk det aller viktigste for tiden. Tid til å kræle seg ut av senga og få ryggen opp i stående. Ned trappa med stive hofteledd og ømt bekken, også inn på kjøkkenet for å sette på Tekoppen. Ja - for etter gastro-greia tillater jeg meg 1 kopp te hver morgen, med melk. Før var den svartere enn katter om natten og sterk nok til å holde seg fast i koppen helt selv, så helt samme effekten har det ikke. Men siden morgenen er lenger enn før, blir det vel en slags balanse. Så er det vekking av barn. Som kommer tuslende inn på kjøkkenet og etterhvert samler seg i en haug av store- og lillebror i herlig uorden i sofaen. Morgentid = kosetid! Da hjelper det at ikke mamma er SSS (Sur, Stiv og Stressa). Diverse skiver i diverse matbokser, litt tid til å finne ut hvem som vil ha hva til frokost (særlig Liten er fæl på å bruke lang tid inni kjøleskapet - jeg tror han leter etter noe uoppdaget og kjempe-godt!). Gutta spiser foran morgenbarnetv, og jeg har tid for meg sjæl. Tid til å strekke meg, bøye meg, kjenne at kroppen langsomt men sikkert kommer i gang etter en hel natt å stivne på. Og tid til å kle på meg i mitt eget tempo, uten å måtte brekke beina ned i buksene, tvinge armene opp i genseren og så forsøke å få til et stevnemøte mellom sokker og føtter langt, langt der nede på gulvet.
Så er det på med klærne og ut i trærne - i vår moderne verden er det selvsagt bilen som gjelder - og videre til dagens dont i barnehage, på skolen og for mors vedkommende: Jobben. Det er nå ikke så verst dette livet, da!

Vel innstallert på jobb kan nok frustrasjonsnivået stige litt hurtig enkelte dager da gråheten er for stor inni meg. Når den grå smerteulven henger etter tenna i ryggen min hender det jeg bjeffer litt, ja. Og av og til med god grunn, ettersom planlegging og system ikke akkurat er fremtredende gode egenskaper på det stedet min bedrift er i i en omstrukturerings-, vokse- og flytteprosess. Jobben er litt som en tenåring for tiden: Skrikende mangel på struktur og konsentrasjon rundt alt som ikke er kult, sinnsyke voksesmerter, altfor lange armer og bein i tilsvarende destruktiv uorden og total omstrukturering av hjernen fra barn til voksen - med alt det medfører av kaos og motstridende følelser. Ingen dum sammenligning, nei.
Men det gode er at en vet at tenåringen faktisk blir voksen en dag, og plutselig fremstår som en reflektert og moden person. Det våger jeg å håpe at jobben min gjør også.
Om jeg klarer å tilpasse min "nye" hverdag til en stadig stressende, jagende og presset arbeidsplass - se det er en annen sak. For det er ikke til å komme unna at ting kanskje ikke er helt kompatible i lengden. Her kan jeg jo avsløre at jeg allerede har rukket å være sykemeldt i tilsammen et år pga "utbrenthet" (sikkert en god blanding av alt siden det var før vi tenkte på professoren, både legen min og jeg). Jeg kjenner lukten av vegg, og vil gjerne skifte retning før jeg treffer den. *sniff, sniff* Joda, lukter litt her ja! Samtidig er det et vanskelig valg å ta, for jeg har en veldig artig og utfordrende jobb. Høyt tempo, fine kolleger, stadige endringer og gode tilbakemeldinger fra brukerne. I en perfekt verden vil jeg klare å sjonglere Småbarnsmammaen, Jobbedama, Kjæresten og Husfruen med glans. I en perfekt verden...

Sier du fra hvis du kommer over en perfekt verden? Vil gjerne ha en veibeskrivelse, hvis mulig. I mellomtiden er det Tida som går, Hverdagen som består og en gnagende følelse av utilstrekkelighet og mangel på løsning som rår.

Absolutt opptur!

I dag stod det skrevet GASTROSKOPI med store bokstaver overalt hvor jeg snudde meg. Ja - jeg grudde meg! Ikke spise, ikke drikke, bare konsentrere seg om å kle på seg, kle på minstemann, få ham i barnehagen, hente mine to tildelte valium og vente på svigermor som skulle kjøre meg. Akkurat de to tildelte godsakene virket rimelig kjapt, så jeg var jammen rolig i det vi kjørte til spesialisten.
Og for en spesialist! Det må være det hyggeligste legekontoret jeg har vært på noensinne! Damen i skranken er fantastisk - lyttende, tilstede og service-minded. Sykepleieren ga meg en info-runde jeg aldri har hørt maken til for å forberede meg på hva som skulle skje. Og spesialisten selv var en salgs personifisering av alt som er beroligende og tillitsvekkende.
Selve undersøkelsen gikk som en drøm - ubehagelig å bli sprayet med bedøvelsesspray som smaker som fishermans friend gone banana - men med all info jeg hadde fått på forhånd om at "opphovningen" i svelg og munn kun var en følelse og ikke faktum, samt en fantastisk hjelp til å opprettholde avslappende pust og konsentrasjon var det over på maks seks minutter. Ikke noen grunn til å grue seg til en eventuell gjentakelse av en gastroskopi-undersøkelse, med andre ord!
Og vet du - det beste av alt: DE FANT INGENTING! Ikke noe magesår, ingen antydning til katarr e.l. noe sted. Bakterieprøver ble tatt, og de får jeg svar på i morgen - hvis det er noe. No news is good news.
I tillegg tryllet nevnte fantastiske spesialist frem et legemiddel som er så nytt at det ikke er på markedet i Gnore enda; den ultimate blandingen for bekhterevere - blanding av naproxen og esomeprazol. Så nå prøver jeg Vimovo frem til jeg får bio-medisiner om ca en måned. HURRA!
Lykkelig ble jeg kjørt hjem av min kjære svigermor - etter at vi hadde inntatt en god lunsj sammen, for jeg var så sulten at jeg kunne ha spist en hest (noe som ikke er lurt i og med at jeg skal spise lite og ofte for å unngå tilbakefall med det første). Tre timers søvn senere kunne jeg konstatere at humøret var betraktelig bedre enn det har vært på lenge. Utrolig deilig å oppleve håp og lyspunkter.
Når jeg i tillegg har en 2-åring med latterkrampe ved siden av meg i senga, er livet egentlig ganske flott, dere!

Om hverdag, kjendiser, Catch 22 og gamle minoiske idrettsgrener.

Hverdagen er en merkelig ting. I det ene øyeblikket er alt ok. Lykken lyser og smilet siter løst. Verden er full av glede og lyspunkter. I det neste øyeblikket kommer likegyldigheten. Giddaløsheten. Behovet for å grave seg ned og gå i hi. Og da er jo de mørke tankene og oppgittheten sjelden langt unna. For så i neste øyeblikk å vike plass for et nytt lysglimt som sender verden i riktig retning igjen.
Det å få en kronisk tilstand - for nå vil jeg ikke kalle det en sykdom lenger; det blir så symptomatisk! - er en prosess. En ganske omfattende prosess. En ting er alt det praktiske rundt legetimer, fysioterapi, bivirkninger, trening og dagsrytme. En annen er det som skjer inni hodet. I hjertet. Noen kaller det sjelen. Eller følelseslivet. Psyke er også et godt ord, om enn ganske klinisk.
Det tar rett og slett tid for alt å synke inn. All informasjonen som skal bearbeides, alt som skal undersøkes og læres. Alle de gode rådene som av og til blir alt for mange, men som alltid er godt ment. Alle kjenner noen som, og som har gjort det sånn at... Fint. Også statsministeren! Og Drillo! Enda finere. Også meg da. Joda, er i godt selskap, men det hjelper egentlig lite.

Det prosesseres på svært høyt gir for tiden. På jobben, hjemme, i sosialt samvær - professor B er sjelden langt unna. Han er til tider irriterende tilstede lengst fremme i hjernen, og lar seg ikke lett avbryte. Standhaftig fyr! Som ikke har veldig mange svar på lager når spørsmålene trenger seg på. Hvor ofte får jeg vonde perioder? Klarer jeg å komme tilbake i 100% jobb etterhvert? Klarer jeg å fortsette i en jobb med høyt tempo og stort arbeidspress, eller må jeg finne på noe annet? Orker jeg å trene SÅ mye? Og å motivere meg til det? Hva slags bivirkninger vil medisinene gi meg? "Erfaring!" sier han. "Det er noe du må erfare!" Kraftig inne på erfaringsbasert kunnskap, den typen der. Når han sier "erfaring" mange nok ganger, har jeg lett for å bli litt nedfor. Det hadde vært så fint å få en oppskrift! Jeg er veldig tilhenger av oppskrifter - riktignok bare som rettesnorer, og ikke som absolutte sannheter - for da har en noe å forholde seg til! Et sted å plassere bena der en langsomt tar steg for steg fremover i ukjent terreng. Der dukket det opp en Catch-22, gitt: Terrenget er ukjent. Altså kan det ikke forutses hva som skjer. Ergo ingen oppskrift. Løsning: På med "flink pike"-outfit'en, smøre seg med to tonn tålmodighet og drikke en liter "takle"og ta tyren ved hornene.