God jul, Professor B!

Kjære professor Bekhterev,

i dag er det 94 år siden du gikk bort - under mystiske omstendigheter på selveste julekvelden. Du hadde vært og undersøkt ingen ringere enn Stalin, og funnet at han led av en alvorlig paranoia. Samme kveld ble du funnet død, 70 år gammel. Jeg skal ikke spekulere i hva som forårsaket din bortgang, men finner det merkelig at selsamme Josef Stalin beordret alt ditt arbeide og alle dine forskningsresultater slettet fra samfunnet etter din død.

Du har gitt meg en julepresang, kjære Valdimir Mikhailovitsj! Jeg har et nydelig lite ur hengende i et messingkjede rundt halsen. Jeg ser det som en symbolsk gave. Vi skal jo dele resten av tiden min sammen, kjære professor. Det er spennende å vite at du går ved siden av meg alle dager. Det er ikke tvil om at du vil lære meg mye, både om meg selv og om arbeidet ditt og resultatene av det. Og i vårt livslange bekjentskap regner jeg med at det også vil være dager da vi ikke kan snakke sammen. Ikke kan se på hverandre. Bare vil bort fra hverandre. Men vi to er uløselig bundet til hverandre - gjennom gener, historie og tilfeldigheter. Hvorfor vi er så nært knyttet vet ingen. De klare svarene ligger ikke og venter på dine etterkommere innen forskerstanden.

Så er det altså oss to. Jeg kjenner jeg begynner å akseptere det. Hvem vet - kanskje jeg lærer å like deg også... Fascinasjonen er uten tvil til stede!

Julehilsen fra din Line

Om struts - og hvorfor jeg skriver

Strutsen har, i følge mytene hvertfall, en god innfallsvinkel til det å møte fare og krise. Den stikker hodet ned i sanden, og tror den er usynlig."Ute av syne - ute av sinn!" tenker den, og står helt stille og leker borte-leken.

Jeg kan også leke borte-leken. I perioder er det er masse "Titt-titt!" og "Her er jeg!". I andre perioder leker jeg "Borte.".  Skyver alle skumle og ekle tanker unna. "Borte." Regninger blir liggende uåpnet og ubetalt. "Borte." Huset flyter over av rot som jeg bare skritter over. "Borte." Venner og bekjente blir skjøvet ut i vintermørket og hvertfall ikke involvert. "Borte." Hvis de våger å si "Titt-titt?" blir jeg aggressiv i tonen og da tør de hvertfall ikke prøve igjen. "Borte." Kroppen skriker etter trening og stivner bare jeg står stille i fem minutter. "Borte." Eh - litt vrien den siste, men det går!
Problemet med å leke borte-leken er at det egentlig ikke virker. Se på strutsen: Der står den med hodet i sanden og er ute av syne og ute av sinn - tror den. Det tror derimot ikke løven som nærmer seg den saftige strutseskrotten! Med rumpa i været står strutsen der og venter på å bli skinke. Og med hodet i sanda står jeg og venter på at alt raser rundt meg.
Alle de ekle og skumle tankene samler seg bare opp der bak hjerneveggen, og truer med å velte inn og ta over alt fokus. Uåpende regninger gir hissige innkassobyråer - jeg foretrekker faktisk august-veps og bananfluer. Klær vasker seg ikke av seg selv, og ungene fryser når de ikke har mer ull igjen å ta på seg. Det er grenser for hvor morsomt det er å være bare meg og ikke kunne snakke hvasomhelst med noen. Og gråheten i smerten hjelper til å fylle opp de ekle og skumle tankene der oppe bak hjerneveggen...

Så kommer det plutselig noen og pirker strutsen i rævva der den står! "Prikk-prikk-prikk!" En skarp liten pekefinger som pirker akkurat hardt nok til at det gjør vondt og er sabla irriterende. "Hei, du! Det står en løve to meter bak deg og sikler!" Hahaha - sikkert! Jeg kan jo ikke se den! Borte! "Prikk-prikk-prikk!!" Ævve, det der er sabla vondt og gjør meg rimelig sinna - slutt! "HEI! DU! Det står faktisk en sulten jævel der og bare venter på å rive deg i fillebiter!" Næææææ... Det gjø'kke egentlig det, gjør det? Nei, tror'kke jeg gidder å se etter. Det er sikkert bare tull. "DENG-KLASK-SMÆKK!" Ævvæ igjen! Det gjør vondt! Ikke slå! "HEI! DIN DUST! DET ER DITT VALG, MEN DET ER RIMELIG TEIT Å BLI STRUTSESTEIK!" Mener du det? Står det virkelig en løve der?... Å DÆVEN! LØØØØP! Og hvis det er en ting strutsen er enda flinkere til enn å stikke hodet i sanden, så er det å løpe! Så den beiner i vei og stikker fra løven før den får brølt "Middag!"til resten av familien.

Hvem er det som får meg til å spre fingrene jeg har foran øynene og se noen glimt av virkeligheten? Revmatologen. Sykehuset. Fysioterapeuten. Legen. Og den velsignede Ektemannen.
Revmatologen ringer og forteller at jeg får de biologiske medisinene. Jeg kvalifiserer. Oppstart rett over nyttår. Sykehuset i Arendal ringer - jeg har fått plass på opptrenings- og behandlingsopphold i to uker mens året 2012 er veldig nytt. Hyggelig dame, som forteller alt jeg trenger å vite for å få det til. Inklusive hvordan jeg kan parkere billigst mulig på sykehustomta. "Nei. Tenker jeg skyver det litt vekk, jeg. Sikkert masse ekle bivirkninger!" Strutsefaen!
Fysioterapeuten behandler spenninger i rygg og nakke i tillegg til stivhet og betennelse, og prater så jeg forstår at det er ok å være nedfor en periode. Har du tenkt over om det kunne være lurt å sykemelde deg helt en stund, for å komme på topp av alt du skal takle nå? Legen sier det samme. Det er greit å tenke på deg selv nå. De andre klarer seg! "Herregud, jeg kan jo ikke det! Vi er jo midt i innspurten og avhengig av alle mann! Tenk om jeg går glipp av noe!" Strutsedust. For Norge og fedrelandet? Ha! Finn noe annet å gjemme deg bak!
Ektemannen serverer de store bokstavene. Stiller meg stadig til veggs med hvor jeg er hen i hodet mitt. Om jeg er tilstede. Han er hvertfall DER FOR MEG! "Mener du det? Er du virkelig her for meg?..." Jo, jeg merker det. Han er der. Klemmer - støtter - trøster. Graver. Tupper meg i rævva.
Langsomt men sikkert kjenner jeg at prosessen er i gang. Jeg kan faktisk gjøre noe annet enn å leke borte-leken. Jeg kan si forsiktig "titt-titt"... Jeg kan godta det jeg må for å ha det best mulig med meg selv og i meg selv. Jeg kan høre på et helsevesen som faktisk tar meg på alvor, og som absolutt ikke mener at jeg simulerer. Jeg kan øve meg på å være meg for min egen skyld.

Jeg satt med mitt første nr av Bekhterever'n, magasinet fra interesseforeningen nasjonalt, i fanget her en ettermiddag. Det hadde dukket opp i postkassa etter at jeg meldte meg inn i Revmatikerforeningen, og bare forsiden fikk meg nesten til å grine. Artikler om andre som har det som meg - som er i samme båt både aldersmessig og familiært. Som takler det - trener - går på medisiner - treffer vegger - reiser seg opp og blir tatt vare på. Går videre.


Det var så utrolig godt å lese! Noe skjedde med meg; det var et alvor som gled over meg, samtidig som jeg kjente meg glad. Jeg er en del av et samfunn, et samfunn der flere har det som meg. Og jeg håper jeg kan være til hjelp for andre også. Det var jo derfor jeg startet å skrive om bekhtereven min her. Ikke for å sutre, men for å dele! Hvis du har noe du vil dele tilbake til meg, er du velkommen til å bruke kommentarfeltet. Eller til å finne meg på Facebook og sende meg en melding der hvis du ønsker en roligere dialog. Jeg løper gjerne fra løven sammen med andre. La oss få Bekhteræven i gir!