Godt nytt år?

Det føles som om jeg har gjort ALT i dag. Vært hos revmatologen og fått mer info om Humira, som legeforumet har bestemt at jeg skal få. Tatt en haug med blodprøver for å avkrefte HIV, hepatitt og tuberkulose. Fått ny resept på "ventemedisinen" Vimovo. Vært til røntgen for å ta tub-bilder. Det var der det slo meg: Jeg har blitt eldre. I omkledningskottet var det et speil. Kjekt det, når en skal sjekke at undertrøyen er nedi buksa igjen og at jakken er knappet riktig i det en haster ut igjen. Men der så jeg jammen, på vei inn og idet jeg kledde av meg, at det hadde kommet noen ekstra linjer rundt øynene. Smilerynker, satser jeg på. Og jammen var det ikke et par ekstra grå hår i luggen. Nei. Sølvhvite. Det fikk meg til å tenke. Ikke at jeg klager - langt derifra! Det bare satte igang hjernesvingningene med spørsmål om hva som får en til å eldes? Er det erfaring? Eller er det bare fysikk? Har de ekstra "smilerynkene" kommet det siste året, på grunn av smerter? Kan en få grå hår av å ikke ha det bra? Det fine var at mens jeg tenkte dette, la jeg merke til at jeg smilte til meg selv i speilet. Der inne, i det grelt opplyste omkledningskottet, med en stressa radiolog som ventet på at jeg skulle bli klar til å røntges travet frem og tilbake på andre siden av døra, der stod jeg og kikket på linjene i ansiktet mitt og noen enkelte grå hårstrå. Og smilte til meg selv. Det hele var over på sekunder, men det var en slags skjellsettende opplevelse likevel. 

Jeg tok med meg opplevelsen inn til radiologen. Han ba meg stå på en plattform med skuldrene bakover og brystet (les: puppene) godt trøkt inn i en plate. Og holde pusten. Javel, tenkte jeg på innpust. Så var det over. "Snu deg til venstre side og hold armene over hodet." Å hei, der var det jammen et lite speil igjen! Denne gangen var det ikke linjer og hårstrå som fikk oppmerksomheten, men hoftene, magen, stilongsen som stakk godt opp av bukselinningen, mammapuppene og de vinterbarberte armhulene. Dette bildet var også over på få sekunder. Fikk klarsignal fra den utålmodige radiologen om at vi var ferdige. I det jeg kaster meg selv, med hofter, stilongslinning og pupper ned fra plattformen, er han på vei ut av avlukket sitt for å hente neste pasient. Jeg følte nærmest at jeg slang deler av den avkledde kroppen min rett i ansiktet hans. Følte et sterkt behov for å skutte meg og løpe ut i omkledningskottet igjen. Så det gjorde jeg. Mens hans avskjedshilsen lød "Legen din får svaret om et par dager!" slang jeg en tommel opp til ham og ønsket ham desperat en fortsatt god dag. Jeg tror det er første gang jeg har følt meg flau og utilpass med bar overkropp i medisinsk sammenheng! Merkelig. Kanskje fordi jeg hadde blitt oppmerksom på de små detaljene like før jeg gikk inn til mannen?

Men altså - ting går riktig vei i starten av dette nye året! Et rungende JA til å få biologiske medisiner, en fastlege som er utrolig flink til både å lytte og å rådgi, to ukers opphold på SSHF Arendal med opptrening og læring i slutten av januar og en sjef som er sabla god til å oppmuntre og inspirere selv om jeg må kaste inn halve håndkleet, føles det nesten som om ting faktisk skal ordne seg!

Har vært veldig langt nede i jula, og føler at jeg endelig fikk tid til å nå "rock botttom". Derfra er det som kjent bare en vei: Oppover! Sakte men sikkert - steg for steg - og alle de andre klisjeene. 

GODT NYTT ÅR!