søndag 27. oktober 2013

HEI PROFESSOR B! NÅ BLIR DET NYE TAKTER!


Der var du! Etter to uker med seponering av oxy-ditt og datt (kraftige A-preparater mot smerter) er jeg nå A-fri, og kjenner igjen at prof. B er der, sånn helt på ekte, lissom. Hvordan forklarer jeg en slik smerte? Her er et forsøk: Du vet, når du slår deg kraftig, klemmer fingeren eller brekker et bein. Først en stikkende, enorm smerte som får deg til å trekke deg unna det som gjorde vondt. Så kommer den dype, dunkende smerten. Og den vedvarer kanskje en stund, men til slutt er skaden helet (forhåpentligvis!), og du har nesten glemt hvor vondt det var. Helt til neste gang det skjer noe liknende.

Professor B har en annen fremgangsmåte. Han satser på seighet og langpining – bokstavelig talt. Den stadig stive følelsen i øvre del av ryggen. Knipetaket mellom skulderbladene som gjør det vondt på trekke pusten til tider. Ikke akutt vondt – bare vondt hele tiden. Jeg strekker litt på meg, gjør noen øvelser, skriver litt videre. For bare disse linjene har gjort det verre. 

Foto: Peter Lind Gupta

Treningen gir meg ca ti-femten minutter uten smerter midt i kjøret, og gjør meg sterk nok til å takle det – en stund. 

Jeg er sterk som en okse og har kondis til å kunne løpe Svalandsgubben, takket være Elixia og min PT Wiggo, som har en utrolig evne til å finne improvisasjoner når jeg begynner å kjede meg. Men det ble ikke noe løp. Jeg er fremdeles ufør. På grunn av porfessor Bs insisterende seighet og langpining, i godt samarbeid med Madame Fatigue.




Men Line, hvorfor i alle dager utsetter du deg for dette, når pillene ligger der i skuffen, klare til å ta vekk smerten og gi deg litt fri?
- Hehe, jo, nå skal du høre! Jeg skal prøve meg på LDN! Lav-dose Naltrexon. En endorfin-fremmende medisin som har hatt god virkning på andre revmatikere, MS’ere og ME’ere. Nå er det min tur til å prøve!
Blir det den eneste medisinen du skal ta, da?
- Neida, jeg fikk heldigvis innvilget Enbrel etter en, tja, kall det gjerne en interessant sommer, sett fra et medisinsk synspunkt. Jeg lå i nærmere to uker med begge isjasnervene i full klem – helt ned i tærne – neddopa som en ape. En slags rekyl-effekt av at jeg gikk av Humira, som jeg fikk bivirkninger av etter litt over et års positiv bruk. At denne krisen kom midt i fellesferien hjalp jo ikke akkurat når det kom til helsesystemet, men for å gjøre en lang og vond historie kort fikk jeg innvilget Enbrel samme dag som avdelingsoverlegen på revmapol kom tilbake fra ferie. En uke senere var jeg på beina igjen. Så har jeg vært to uker ved sykehuset i Arendal til opptrening og rehabilitering, så nå er jeg strak, stram, rimelig mobil og fin! Bare litt for mye smerter…
Med andre ord: Fremdeles høy mobilitet – men også mye smerter?
- Jepp. Så nå har legen min og jeg et håp om at LDN kan gjøre noe med det siste. Det stod forresten mye om LDN i siste nr av Bekhterevern, nr 3/13! Der kan du lese mer.

Men jeg starter ikke denne uken, tross i at jeg er oxy-fri. Jeg tygger litt paralgin forte når det blir for vondt en uke til. For nå skal pappan min begraves. Gode, fine, trygge pappa gikk bort med første frostnatten på Jevnaker, og er nå der ute i naturen sammen med alle høstfargene som han likte så godt. Her forleden malte han en hel regnbue på himmelen for meg! Liten og jeg har fylt opp fuglematerne for høsten, sånn som bestefar gjorde, og gjett om de har fest! Det skal vi også ha – for å minnes en strålende regnbue-pappa og –bestefar. Så eventuelle bivirkninger som søvnløshet etc av LDN de første ukene, de utsetter jeg til vi er ferdige med denne prosessen.

Jeg skal holde dere oppdatert på hvordan det går! Kanskje det er andre bekhterevere der ute som har erfaringer de vil dele? Er veldig spent på hvorvidt det har en positiv virkning på meg eller ikke. Mandag 4.11 starter jeg – følg med, følg med!


onsdag 24. april 2013

KARI OG KNUT – HUMIRA SKAL UT!


Husker dere barnelekene? Der jeg kommer fra heter de inntilvegge-leker. ”Be meg, Betty meg, Anni Anni ei – Anni Anni alle dagar Kari kom til meg.” sang vi – mens vi stod inntil veggen i lang rekke. Jeg var alltid sistemann ut…
Denne gangen får barneleken en annen metafor. Og denne gangen SKAL jeg være sistemann ut – ellers får jeg et rent eksistensialistisk problem.
”Alle” er enige om at det sannsynligvis er bivirkninger av Humira som gir meg muskel- og skjelettsmerter. Utenom Dr. Dott, da – som mener jeg har fibro. Men han får ikke være med å leke lenger. Han belitar seg ikkje!
Så da skal Humira ut av kroppen min. Det viser seg å ta litt lenger tid enn vanlig. Jeg er visst uvanlig. Hehe – har hørt den før i mange sammenhenger, ja… Og mens jeg venter har jeg ”voksesmerter ganger tusen!”, som 12-åringen så treffende forklarte det her om dagen. Enda godt jeg har piller i mange ulike farger som kan lindre noe av det.

En annen god smertemestringsmetode (gud, for et ord!) er avledning. Tankearbeid. Awareness. Sosial kontakt. Tur i skogen. Treningsøkt. Bok – når kroppen klarer å være i ro. Kontakt-sykepleieren min på poliklinikken ga meg klar beskjed om at jeg SKAL dra på kurs til Italia i morgen, og at jeg skal være tilstede med hele meg. Samtidig som hun sa at jeg kan ringe henne når som helst – på hennes private mobilnummer. Det gir styrke. Å vite at noen bryr seg og er der. Og samtidig å vite at jeg har godt av å komme meg vekk litt, selv om jeg ikke kan rømme fra kroppen min. Men jeg kan ta meg av kroppen min i sinnet mitt – og det er nettopp det jeg skal. En ukes kurs i gruppeterapi, i Assisi, italia. Bo i kloster, jobbe med både kjente og ukjente mennesker, bruke tid på meg selv og meg selv i relasjon til andre – og kanskje til og med bruke tid på å hjelpe andre.

Så får vi se når uka i Assisi er over og uka har gått – om det er slik  at Humira er ute av leken. Jeg krysser fingrene og satser på at inntilvegge-leken fungerer, og at jeg står igjen til slutt – som vanlig. Denne gangen.

PS: Bildet kun som illustrasjon. Ingen kjente der...

mandag 15. april 2013

JEG NEKTER Å BLI DÅRLIG BEHANDLET!


Sist jeg var hos revmatologen, endte det hele med at jeg slang ordet ”Bullshit!” ut av munnen min og smalt døra igjen etter meg. 

Grunnen? Det er mange grunner. Noen er personlige. De lar jeg ligge. Andre grunner er grunnleggende og kan også skade andre. Historien denne gangen går som følger:

November 2011: Line stiller hos revmatolog etter iridosyklitt og positive funn på MR-bilder i iliosakral-leddene. Han undersøker meg, schuber-test og ømme sene-/muskelfester etc. Tar en kjapp tur ned til røntgensenteret i etasjen under for å se på bildene selv. Kommer opp igjen og forteller meg at jeg har bekhterev. Gir meg 100 paralgin forte, voltaren og forteller at han skal søke meg inn på biologisk behandling, samt et to ukers opphold ved rehab-avd på SSHF Arendal. Resten kan jeg finne ut selv. Ut på gangen. Dette har jeg jo for så vidt skrevet om tidligere.

Mars 2013: Line sitter igjen hos samme revmatolog, etter at poliklinikken ved SSHF Kristiansand vil at det skal tas en sjekk om jeg muligens skal over på andre biologiske medisiner som Embrel eller lignende, da jeg fremdeles ikke har en tilfredsstillende fremgang i smertebildet mitt. Morgenstivheten er mye bedre – men ikke smertene i sene-/muskelfester, samt nye smerter i muskler og skjelett. Dette rekker jeg ikke engang å presentere for vedkommende revmatolog før han har tatt på alle mine ”tenderpoints” og konkluderer med at jeg har fibromyalgi i tillegg til bekhtereven, og bare må leve med smertene. Trekker en artikkel med headingen ”Når smerten ikke har noen årsak” opp av skuffen og skriver med store bokstaver ”MB + fibromyalgi” og guler det ut for at jeg virkelig skal huske og forstå hvilke diagnoser jeg har fått av ham. I det han jobber med dette, som jeg ikke har rukket å se skikkelig enda, spør jeg om han har mottatt brev fra fastlegen min ang søknad til HELFO om å få A-preparater på blå resept. Fastlegen min og jeg har funnet frem til et smertestillende regime som virkelig virker. Revmatologen går i hakk med mantraet ”Vi behandler ikke bekhterev med disse medisinene!” Jeg svarer at det vet jeg godt, det er jo derfor jeg går på biologiske meds og NSAIDs, men smertene realtert til bekhtereven, herr revmatolog – SMERTENE! Det er da han viser meg artikkelen. Mine smerter har altså ingen årsak. Etter hans mening er det enklere å sende en pasient på gangen (denne gangen gikk jeg riktignok selv, rimelig høylydt) med en diagnose jeg bare må jobbe meg gjennom selv, enn å tenke videre på eventuelle bivirkninger av meds eller andre revmatiske lidelser som kan henge seg på bekhtereven i en immun-supressert kropp. Han sender meg også til nytt MR (waste of time, i følge ham selv), søker meg inn på nye to uker ved SSHF Arendal (noen andre trenger den plassen mer enn meg!) og slenger etter meg at det kan hjelpe å gå på anti-depressiva.

Jeg var så fortvilet, sint og overkjørt at jeg gråt hele veien hjem. For andre gang hadde samme typen sendt meg på ganga med en ny diagnose, uten informasjon om hva som nå skulle skje, hvor jeg kunne henvende meg, finne mer info eller … Ingenting! Ikke hadde han giddet å lese journalen min før jeg kom inn heller – jeg får allerede på angst-dempende/anti-depressiva i små doser, nettopp fordi det gjør noe med hele smertebildet mitt.
Raseriet vokste betraktelig når jeg tenkte på hvor mange potensielle ganger han har gjort dette med andre enn meg? Jeg tror nemlig ikke et sekund på at jeg har fibromyalgi. Mine symptomer stemmer ikke med det jeg etter hvert har hørt, lest meg til og fått fortalt av med-revmatikere med nettopp den diagnosen. Det som derimot stemmer bedre, er at smertene mine skyldes bivirkninger av Humira, det biologiske legemiddelet jeg står på. Som har hjulpet meg masse – men som nå kanskje bør byttes ut. Poliklinikken mener det. Fastlegen min mener det. Men revmatologen synes det er enklere å ikke lytte til pasienten, men sende henne på gangen med en ny og uhåndgripelig diagnose – uten info – for andre gang.  Han dikterte til og med inn i journalen min mens jeg hørte på: ”Pasienten sier hun blir forbannet. Det har hun rett til.”
Visst faen har jeg rett i det!

Jeg har også rett til å skifte revmatolog. Til å skaffe meg second opinions på alt han måtte slenge etter meg der jeg står alene på gangen. Det har alle andre også!
Min utfordring er at jeg bor i en liten norsk by, der det er et svært begrenset antall revmatologer som bedriver sitt virke. Jeg må altså gå til den andre revmatologen i byen, som holder til i samme kontorlandskap som den første. Så er alternativet ev sykehusets spesialister (som er opptatt til opp over ørene) eller å reise lengre, f eks til Bærum eller Oslo. Ja Norge, vi trenger flere revmatologer! Flere oppegående, up-to-date og ihuga profesjonelle mennesker som vil hjelpe og støtte! Som vil forske, lytte, lære og være med i vår til tider vanskelige hverdag.
Så blir neste spørsmål: Hva kan jeg som pasient gjøre for at det skal bli attraktivt for nye medisinere å spesialisere seg innen revmatologi?
Skrive og fortelle om hvordan jeg har det? Hva jeg trenger? Hvordan min hverdag er? Jeg vet ikke. Alle forslag mottas med takk.

To ting vet jeg dog: Jeg skifter revmatolog, og det går et varsel til fylkeslegen om ovennevnte spesialists oppførsel og enkle diagnostisering. Denne mannen skal få en advarsel, for dette vil jeg ikke at andre skal utsettes for mer.

I dag har det vært en bekhteræv dag. En dag som startet med fin tur og planer om trening og sosialt samvær, litt husarbeid og en hvil før åsgårdsreia kommer hjem. Men som ikke ble sånn. Etter turen sa kroppen stopp. Smertene lot meg ikke fortsette. Så det ble en dag i senga, kraftig medisinert og likevel med store smerter i muskler og skjelett. Vurderte en stund å skjære meg i armene for å få det til å stoppe. Døste av i skyen av smertestillende før jeg rakk å gjøre noe med det. Våknet opp igjen et par timer senere med enda verre kropp og trøbbel med å puste i tillegg. Det er da jeg trenger en god spesialist. En som kan lytte. En som kan gidde å bruke litt tid til å huske hvem jeg var, har lest gjennom journalen min før jeg setter meg i stolen og som vil hjelpe meg. Jeg håper så inderlig jeg finner en – fort. 

Nå er det snart sengetid, og jeg kan nesten ikke vente med å hive innpå kveldsdosen + litt for å komme unna kroppen min en liten stund. Det er hvertfall enklere å slippe unna en dårlig revmatolog, om ikke annet!

tirsdag 9. oktober 2012

"Hverdagsbekhterever'n"

Etter et langt liv innen teater, markedsføring, som avmystifisert dyskalkulektiker og nå bekhterever, er det kanskje ikke så rart at jeg blir kontaktet av mennesker som vil ha meg til å skrive, si noe, være med på etc. Her om dagen ble jeg kontaktet av bekhterev.no som vil intervjue meg til sin serie "Hverdagsbekhterever'n". Og det stiller jeg gjerne opp på - målet mitt er å være med på å informere flest mulig fordi jeg selv hadde trøbbel med å finne info da jeg fikk diagnosen.
Men jammen avstedkom ikke denne forespørselen noen undringer i meg, gitt. Hva er en "hverdagsbekhterever"?

Alle som har bekhterev har det hver dag - enten det er hverdag eller fridag. Vi lever med det på godt og vondt, i oss selv og i møtet og livet med andre. Hver dag. For meg kan en dag være god. Den neste kan være helt bekhterævva. Jeg har møtt på flotte folk i helsesystemet som har banket inn i hodet mitt at jeg ikke skal spørre hvorfor det blir bekhteræv-dager - bare akseptere at slik er sykdommen. Det hjelper å ligge unna hvorfor, for da slipper jeg å lure på hva jeg har gjort for noe gæernt.
Akseptere? Der var det en ting til å undre seg over, gitt. Hva er det, og hvordan kan jeg akseptere at jeg har denne diagnosen? Må jeg akseptere det hver dag? Det klarer jeg hvertfall ikke foreløpig! Hverdagene overmanner meg innimellom, med barn som krever sitt, klær som må vaskes; jeg skal være mamma, hustru, sykmeldt, orientere meg i NAV-systemet, studere, gå videre på alle måter. Hver dag. Noen dager går det fort fremover. Andre dager går det ett skritt frem og to tilbake. De fleste snegler seg avgårde på et vis.

"Lever godt med bekhterev" var overskriften i Norsk Ukeblad her en uke. Jeg kjente at jeg ble mega-provosert da jeg leste det. Jeg vil fremdeles ikke lese artikkelen, som promoteres i alle revma- og bekhterevkanaler. Joda, det er jo desken i NU som har laget overskriften, og de er tabloide. Men jeg tror altså ikke et sekund på at noen "lever godt med bekhterev" hver dag. I hverdagen. Det handler igjen om min egen erfaring, som ikke er i nærheten av den overskriften. Det er kanskje derfor jeg blir så provosert? Også hører en om Drillo og Stoltenberg og andre som har bekhterev - og som jo gjør det så godt! Ja - og så? De er ikke meg!

JEG er meg. JEG har MIN bekhterev - HVER dag. Jeg har snudd livet mitt på hodet det siste året. Halve hverdagen går stort sett med til trening eller fysikalsk behandling. Hver morgen hiver jeg innpå en skrangleneve med piller. Hver 14. dag setter jeg en sprøyte som er drit-vond og koster samfunnet en liten formue. Om morgenen orker jeg ikke alltid komme meg opp av senga for se 11-åringen avgårde til skolen og må gå gjennom sjekklista og hadet-kosen med ham på sengekanten. Hver ettermiddag må jeg hvile. Ligge flatt ut og lukke øya mens smertestillende gjør sitt for å få kroppen tilbake i så normal modus som mulig - så jeg kan få til kvelden også. Når kvelden kommer er det ny neve med piller for å få til så mye sammenhengende søvn som mulig før ryggen vekker meg.
Jeg sutrer ikke. Jeg bare forteller om min hverdag. Alt dette går stort sett greit, og det begynner å ligne på en - ja, en hverdag. Men jeg vet ikke om jeg liker den hverdagen enda. Så da blir det vel å ta en hverdag av gangen, og se hva som skjer? Hver dag. Hver for seg.

Ha en fin dag - i dag!

søndag 23. september 2012

Latskap - trøttskap - fatigue...

Jeeeg eeeeer sååååå trøøøøøøtttttttt....
Selv om jeg har sovet til kl 10 i dag, hatt en forholdsvis rolig natt og egentlig er ganske oppegående psykisk for tida, detter det stadig en murstein i hodet på meg. På fagspråket kaller de det fatigue. Ganske morsomt; det er jo bare fransk for trøtthet. Søvnighet. Latskap? Før trodde jeg det. At jeg var lat og ikke gadd. Nå har jeg "lært" at det er en del av tilstanden og svært vanlig ved alle revmatiske lidelser. Likevel, 'a! Hva skal en si til omverdenen når øya bare glir igjen og du ikke orker annet enn å sove? "Sorry sjefen - ble litt trøtt jeg. Greit at jeg sovner her over tastaturetttttttttttttttttttttttttttttt......."?
Ikke gøy å reise seg opp igjen med bokstaver speilvendt i panna, da! Og sjefen har vel ikke akkurat så mye til overs for en sovende medarbeider.

Heldigvis har jeg ingen sjef akkurat nå. Men jeg har en familie! Og der er det heller ikke alltid lett å skjønne at Mamma ikke orker. Det hjelper selvsagt at Far skjønner det - og tar med seg Stor og Liten ut på tur så Mamma kan få hvile. Og da orker ikke Mamma en gang å kreke seg i senga, men blir sittende i godstolen med mac'en på fanget og skrive blogginnlegg istedet.
Grunnen til det er rett og slett at det har slått meg at jeg blir mer trøtt (eller på fagspråket: mer plaget av fatigue) en til to dager etter at jeg har satt sprøyta mi.
Er det andre der ute som går på Humira som har merket det samme? 
Er det TNF-hemmerne som gjør meg trøtt? Det er visst noen små duppedingser som fester seg på de cellene som tror at noe er betent og absolutt insisterer på å gjøre noe med det - noe som igjen fører til mer betennelse - eller noe sånt. Så en fin demonstrasjonsvideo av TNF-hemmere en gang - skal forsøke å finne den igjen og lenke den opp her.
http://www.humira.com/as/how-humira-works.aspx
Der var den!

NÅ legger jeg meg! Litt, hvertfall... Zzzzzzzzz.....



mandag 17. september 2012

Det årner sæ! Saakte men sikkert...

Det er høst. Oj! Det er høst! Har tiden gått så fort? Og samtidig såååå saaaakte....
Verden går fremover. Jeg også. Skritt for skritt - av og til med pause før jeg setter foten ned, og av og til i bedre tempo. Dagene er fylt av trening og fysio; ingen andre avtaler før kl 12, takk! Og det virker: Jeg er sterkere, har bedre holdning, har klart å utvide ribbekassa med en halv til en cm, er like bevegelig som før og har ikke stivnet videre. Sammen med en fantastisk fysioputt, som har over 30 års erfaring med Bekhterevere, og Humira'n ser det ut til at vi skal klare dette her. Fysisk, hvertfall.

Psykisk må jeg innrømme at dagene kommer en etter en. Noen dager er helt topp - andre er helt rævva. Og mange er et sted i mellom de to ytterpunktene. Jeg er fremdeles sterkt plaget av sårhet i alle ledd- og muskelfester. Det går ut over humøret. Ingen får ta på meg. Det kan være et mareritt når treåringen vil klatre opp på mammas fang. Eller bare vil sitte stille og kose mot brystet mitt - og jeg må ha en pute imellom. Blåmerkene jeg får av Humira'n gjør at jeg stadig føler jeg må unnskylde meg. Jeg har rett og slett blitt en kløpper på humoristiske kommentarer om egen kropp i garderoben på Elixia. Men det er litt skremmende å plutselig se et femkronestort blåmerke a la dyp lilla/grønn som ikke var der da jeg gikk og la meg i går...
Det viktigste psykisk sett er at jeg har blitt flinkere til ikke å stille spørsmålet om hvorfor jeg har det sånn i dag? Det er ikke viktig. Jeg gjorde ikke noe galt i går som får konsekvenser i dag. Det bare er sånn. Det er viktigere for meg hvordan jeg har det. Kjenne etter. Hvor sitter det? Er det bare betennelsen i korsryggen? Er det sårheten som overmanner meg? Er jeg bare lei meg fordi dette er meg? Har jeg klump i magen? Er jeg sur? Å jada - jeg er ofte sur! Og da har jeg en mann som er god til å si fra. Han ser meg i øynene og spør: "Har du vondt nå?" Ja. Jeg har vondt. Eller jeg har vondt i psyken. "Gå og legg deg!". Takk. Det er så mye bedre å få beskjed om å holde meg unna (på en kjærlig måte!) enn å måtte "være i det" og forsøke å komme "ut av det". En hvil gjør underverker, og mor kommer blidere tilbake til familien:-D

En håpløs arbeidssituasjon er også i ferd med å løse seg opp. Foreløpig ett års permisjon fra datamaskinen og inn i en mer aktiv og helt ny arbeidssituasjon i 50% fra 1. november. Gleder meg til å ta fatt på noe nytt, og til å kjenne hva det gjør med meg!
Også har vi søkt NAV om arbeidsavklaringspenger, da. Og det er vi jo spente på... Foreløpig har vi bare fått beskjed om at det er lang behandlingstid jf forvaltningslovens paragraf dittogdatt. Så får vi se om vi blir en del av den dystre statistikken fra NAVs peronbehandling, eller kanskje vi er blant de heldige som blir tatt på alvor? Tja. Vi kan ikke annet enn vente og se. Og i mellomtiden har vi det bra?! Joda. Har levd på et økonomisk minimum før, jeg. Så det går nok en liten stund. Bare ikke veldig mye lengre enn forvaltningsloven, vær så snill...

Å - forresten - jeg har begynt på yoga! Hatha yoga på Elixia. Det er en fantastisk måte å bedrive bevegelighetstrening, pustetrening og stretching på en gang! En fin og rolig måte å avslutte to dager i uken på - med awareness, god pust og så godt som uten spenninger i kroppen. Herlig!
Anbefaler deg å finne noe som passer deg; for meg har det vært viktig at instruktørene er opptatt av at vi alle er forskjellige, og at "det er lov å gå i barnets posisjon når noe er utilgjengelig for deg". God strekk i ribbekassa - kanskje jeg klarer enda en halv cm eller en hel til neste kontroll på poliklinikken?!


søndag 18. mars 2012

Rapport fra Badekaret

Heisann, Badekaret her! Passe lang, passe bred, passe dyp og ganske innbydende. Hvit emalje omkranset av blå mosaikk-fliser, toppet med blankpolert stål-ganrityr... Føler meg ganske fin, ja! Ikke er jeg så gammel heller. Jeg har vel vært installert i disse flotte omgivelsene i et års tid etter at jeg kom fra fabrikken. Hyggelige omgivelser, selv om det kan være noe rotete her innimellom...

Folka her er også hyggelige! Det bor fire rare eksemplarer i dette huset: En ganske liten med høyt volum, en litt større som jeg ikke ser hver uke, en stor en som helst bruker meg sammen med den minste, også Dama, da. Det er henne jeg ser mest til. Bokstavelig talt, hehehehe... Nei, det var ikke den linja jeg skulle legge meg på nå! Jeg ser masse til de to små også, og vi har mye moro sammen! Gjett om det blir vått rundt meg når de to holder på som verst! De dumper en bøtte med leker oppi vannet, også har de vannkrig, eller leker sklie, eller bare sitter og pludrer sammen om løst og fast. Alt mens jeg holder dem varsomt på plass så ikke de flyter ut med badevannet.

Men Dama, hun er her hver kveld! Jeg vet de to minste folka har lagt seg når hun kommer. Da slår hun av vifta (som bråker så jeg får hull i hodet!) og setter på varmtvannet. Så er det fast rituale: En bok og et håndkle på toalettsetet ved siden av meg, badeskum eller badeolje i vannet - også hører jeg at hun sukker tungt når hun legger seg nedi varmen. Ikke at jeg har røntgensyn eller noe, men jeg tror det er noe gæernt med ryggen hennes. Den virker så stiv, også er det akkurat som om det varme vannet hjelper den å slippe opp litt og kanskje finne tilbake til en slags opprinnelig mykhet etter en halvtimes tid. Nakken hennes er heller ikke god, så den passer jeg på å holde ekstra varsomt på. Så ligger hun der og leser til hun damper. Jeg må innrømme at vannet er så varmt at jeg selv får lyst til å slippe opp proppen litt av og til, men hun gir seg ikke før svetten pipler på pannen hennes. Da lukker hun boka og står opp.

Det er sabla spennende bøker hun leser også! Jeg får jo ikke fulgt med hele tiden, for jeg tror hun leser endel i senga også, men jeg får sett nok til at jeg får med meg handlingen. Nå for tida er det Troja-krigen det går i. En helt utrolig serie der Odysseus er hovedperson. Det er tydelig at Dama er interessert i den perioden der, for det går mye i klassisk gresk historie og myter. Vi har lest Homers Illiaden og Odyseen sammen, og nå altså denne roman-serien. Også sper hun på med verk av Aristoteles og bøker om Aleksander den store, så interessefeltet hennes strekker seg over noen århundrer i klassisk hellensk tid.

Av og til lurer jeg på om hun også har som hobby å vaske klær. Hun er innom rommet mitt to-tre ganger daglig og tømmer eller fyller Vaskemaskinen. Vi er ganske gode kompiser, Vaskemaskinen og jeg, men han sier ikke så mye. Brummer mest i trommelen, liksom. Dama fyller ham til randen med små og store klær, tusenvis av sokker og underbukser, treningstøy, sengetøy og duker. Det tar visst aldri slutt! Jaja, hver sin lyst - jeg liker nå best å ligge her og bare observere, jeg da.

Nå tenker jeg forresten at hun kommer snart, for det har blitt ganske stille her i huset. Det er et sikkert tegn på at de to minste folka har sovnet. De var innom her og pussa tenner, men de ville ikke bade i meg i dag. Han minste har forresten begynt å benytte seg av fru Toalett som henger på veggen her ved siden av meg. Det er artig, for han har så mange fine betraktninger å komme med når han sitter der. Her en dag lurte han på hvorfor han ikke kunne tisse i badekaret, og da sa Dama at det var fordi badekaret ville bli lei seg. Hehehe, ikke langt unna sannheten. Hver til sitt bruk, pleier jeg å si til fru Toalett. Hun er av og til litt sur og illeluktende der hun henger, noe som kanskje ikke er så rart. Stort sett er vi nå gode kompiser her inne på badet alle sammen likevel. Vi forsøker hver på vårt vis å ta vare på folka våre. Men - jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg er den viktigste her. Hvertfall for Dama si skyld! Hysj - nå kommer hun...