Der var du! Etter to uker
med seponering av oxy-ditt og datt (kraftige A-preparater mot smerter) er jeg
nå A-fri, og kjenner igjen at prof. B er der, sånn helt på ekte, lissom.
Hvordan forklarer jeg en slik smerte? Her er et forsøk: Du vet, når du slår deg
kraftig, klemmer fingeren eller brekker et bein. Først en stikkende, enorm
smerte som får deg til å trekke deg unna det som gjorde vondt. Så kommer den
dype, dunkende smerten. Og den vedvarer kanskje en stund, men til slutt er
skaden helet (forhåpentligvis!), og du har nesten glemt hvor vondt det var. Helt
til neste gang det skjer noe liknende.
Professor B har en annen
fremgangsmåte. Han satser på seighet og langpining – bokstavelig talt. Den
stadig stive følelsen i øvre del av ryggen. Knipetaket mellom skulderbladene
som gjør det vondt på trekke pusten til tider. Ikke akutt vondt – bare vondt
hele tiden. Jeg strekker litt på meg, gjør noen øvelser, skriver litt videre.
For bare disse linjene har gjort det verre.
Foto: Peter Lind Gupta |
Treningen gir meg ca ti-femten
minutter uten smerter midt i kjøret, og gjør meg sterk nok til å takle det – en
stund.
Jeg er sterk som en okse og har kondis til å kunne løpe Svalandsgubben, takket være Elixia og min PT Wiggo, som har en utrolig evne til å finne improvisasjoner når jeg begynner å kjede meg. Men det ble ikke noe løp. Jeg er fremdeles ufør. På grunn av porfessor Bs insisterende seighet og langpining, i godt samarbeid med Madame Fatigue.
Men Line, hvorfor i alle dager utsetter du deg for dette,
når pillene ligger der i skuffen, klare til å ta vekk smerten og gi deg litt
fri?
- Hehe, jo, nå skal du høre!
Jeg skal prøve meg på LDN! Lav-dose Naltrexon. En endorfin-fremmende medisin
som har hatt god virkning på andre revmatikere, MS’ere og ME’ere. Nå er det min
tur til å prøve!
Blir det den eneste medisinen du skal ta, da?
- Neida, jeg fikk heldigvis
innvilget Enbrel etter en, tja, kall det gjerne en interessant sommer, sett fra
et medisinsk synspunkt. Jeg lå i nærmere to uker med begge isjasnervene i full
klem – helt ned i tærne – neddopa som en ape. En slags rekyl-effekt av at jeg
gikk av Humira, som jeg fikk bivirkninger av etter litt over et års positiv
bruk. At denne krisen kom midt i fellesferien hjalp jo ikke akkurat når det kom
til helsesystemet, men for å gjøre en lang og vond historie kort fikk jeg
innvilget Enbrel samme dag som avdelingsoverlegen på revmapol kom tilbake fra
ferie. En uke senere var jeg på beina igjen. Så har jeg vært to uker ved
sykehuset i Arendal til opptrening og rehabilitering, så nå er jeg strak,
stram, rimelig mobil og fin! Bare litt for mye smerter…
Med andre ord: Fremdeles høy mobilitet – men også mye
smerter?
- Jepp. Så nå har legen min
og jeg et håp om at LDN kan gjøre noe med det siste. Det stod forresten mye om
LDN i siste nr av Bekhterevern, nr 3/13! Der kan du lese mer.
Men jeg starter ikke denne
uken, tross i at jeg er oxy-fri. Jeg tygger litt paralgin forte når det blir
for vondt en uke til. For nå skal pappan min begraves. Gode, fine, trygge pappa
gikk bort med første frostnatten på Jevnaker, og er nå der ute i naturen sammen
med alle høstfargene som han likte så godt. Her forleden malte han en hel regnbue
på himmelen for meg! Liten og jeg har fylt opp fuglematerne for høsten, sånn
som bestefar gjorde, og gjett om de har fest! Det skal vi også ha – for å
minnes en strålende regnbue-pappa og –bestefar. Så eventuelle bivirkninger som
søvnløshet etc av LDN de første ukene, de utsetter jeg til vi er ferdige med
denne prosessen.
Jeg skal holde dere oppdatert
på hvordan det går! Kanskje det er andre bekhterevere der ute som har
erfaringer de vil dele? Er veldig spent på hvorvidt det har en positiv virkning
på meg eller ikke. Mandag 4.11 starter jeg – følg med, følg med!