Solen skinner fra skyfri himmel, høstfargende spiller i sørlandske skoger. Luften er kald, klar og fin. Også kommer gråheten. Den sniker seg frem fra ryggraden og sprer seg til hele meg. Det første som skjer er at pannen rynker seg. Så blir øynene skeptiske. Alt fokus vender innover til smertekilden. Inn til ryggraden, helt inn i kjernen av det vesenet som er meg. Verden blir grå. Blikket mitt, bevegelsene mine, holdningene mine, uttalelsene mine - alt blir grått.
Det er denne gråheten som er den aller verste. Det er den som går ut over mann og barn, som fører til irritasjon, skarpe kommentarer, kort lunte og mindre hyggelige samlinger rundt middagsbordet. Og da kommer samvittigheten krypende og bidrar til enda mer gråhet. Det er jo ikke sånn jeg vil ha det! Jeg vil være blid og glad, høre etter når gutta forteller meg hva de har opplevd i dag, være tilstede sammen med dem og for dem!
I stedet blir dette en bekhteræv dag. Smertestillende og rett i seng etter en halv arbeidsdag. Stiv og vond hele kvelden. Men likevel litt praktisk fremgang: Har fått time hos fastlegen for å prate om tilværelsens uutholdelige gråhet, har sjekket hvilken fysioterapeut som kjenner professor Vladimir Mikhailovitsj, skal på trening i morgen tidlig og er søkt inn på trenings- og tilretteleggingsopphold på sykehuset.
Lys i tunnellen! Eller kanskje heller: Se! Solen! I morgen er en ny dag...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar