En hyllest til mor

"Nei, ikke nå vennen min. Mamma er sliten og har vondt." Dette må være det absolutt verste utsagnet i historien. Jeg får vondt i hjerteroten når jeg hører det komme ut av munnen min. Ser at Storegutt mister litt av glansen i øynene sine. Ser at Minstemann egentlig trenger å bli båret litt. Da føler jeg meg skikkelig uegnet som mor!
Men - vent nå litt! Har jeg ikke hørt dette selv uttallige ganger? I hele oppveksten min faktisk! Fra min egen mor, som også er kroniker og har en mye verre rygg enn meg! Og hun har jammen stått på og elsket barna sine av hele sitt hjerte, uansett smerte (hihi - der var det urgamle rimet igjen). Så fikk det heller være med at hun måtte hvile hver ettermiddag og vi andre måtte rydde kjøkkenet og hjelpe til med husvask etc. Joda, jeg har nok mange ganger irritert meg over at jeg alltid måtte og må hjelpe henne med ditt og datt. Blitt sinna fordi jeg aldri kan få være i fred for spørsmål om å hente det ene eller det andre til henne der hun ligger i senga. Se det for deg - tenåringsjenta som helst bare vil bure seg inne på rommet sitt med musikken og dagdrømmene sine, og moren som insisterer på at klesvasken må henges opp, gulvet støvsuges og oppvaskemaskinen tømmes. Joda, det har blitt noen saftige runder! Men Gud så glad jeg er i mamma'n min! Og så utrolig tøff den dama har vært som har født oss to jentene, oppdratt oss med kjærlighet og alt det overskuddet hun kunne mestre, gitt oss alt det beste - tross uttallige ryggoperasjoner og konstante smerter! Jeg har en ekstremt stor respekt for henne og det hun har maktet å gi både oss og andre.
Når jeg tenker meg om, er det slett ikke så verst å kunne sette grenser i stedet for å utslette seg selv til fordel for andre. Det er faktisk helt ok å si at en ikke orker mer. For da kan en komme sterkere tilbake etterpå! Og dessuten er det veldig fint å høre Storegutten si at "Det gjø'kke no' om du er litt sur og gretten av og til. Du er likevel verdens beste mamma!" Da skjønner han kanskje noe av det jeg har skjønt om min egen mor: Kjærligheten er størst, tross alt!