Eller - det er vel egentlig ikke første dag. For jeg har visst hatt dette lenge. Jeg har bare ikke visst hva det var! Eller er... I dag hadde jeg endelig time hos spesialist i revmatologi. Har ventet på den med blandede følelser. Som fastlegen min sa: "Jeg blir veldig overrasket hvis du ikke får diagnosen!"
Så står jeg der da, utenfor døren til spesialisten. Med et stykke papir i hånda og en diagnose på alt det som er gæernt med kroppen min. Og føler meg helt tom. Javel. Hva nå?
Har fått vite hva det er, og at det finnes muligheter. Men hvilke muligheter? Trening, medisiner, fysikalsk behandling, tilrettelegging, rettigheter, interesseforeninger... Det er en jungel der ute, og jeg må finne frem kart og gps.
Vi skal nok finne ut av tingene, professor Bekhterev og jeg! Vi skal lære å leve sammen, i gode og vonde dager. Vi skal lære av og om hverandre, og utfordre hverandre. Sammen skal vi også lære om andre. Og når vi har funnet ut av en del ting, kan vi kanskje også hjelpe andre?
Akkurat nå er jeg mest nysgjerrig på hvem han var, denne Bekhterev. Og det kan jeg jo finne ut av...
Jeg skjønner akkurat følelsen av å ha lurt lenge og så plutselig få et konkret svar på hva det er som feiler en. Håper du finner riktige folk som kan vise deg smarte veier og løsninger, og så får vi satse på at du har masse støttende, sterke, men myke pilarer å henge på når det røyner.
SvarSlett- hilsen kjæresten til komponisten som ble operert (hyyysj, vil ikke koble navnet mitt med bloggen min!) hehe.