Absolutt opptur!

I dag stod det skrevet GASTROSKOPI med store bokstaver overalt hvor jeg snudde meg. Ja - jeg grudde meg! Ikke spise, ikke drikke, bare konsentrere seg om å kle på seg, kle på minstemann, få ham i barnehagen, hente mine to tildelte valium og vente på svigermor som skulle kjøre meg. Akkurat de to tildelte godsakene virket rimelig kjapt, så jeg var jammen rolig i det vi kjørte til spesialisten.
Og for en spesialist! Det må være det hyggeligste legekontoret jeg har vært på noensinne! Damen i skranken er fantastisk - lyttende, tilstede og service-minded. Sykepleieren ga meg en info-runde jeg aldri har hørt maken til for å forberede meg på hva som skulle skje. Og spesialisten selv var en salgs personifisering av alt som er beroligende og tillitsvekkende.
Selve undersøkelsen gikk som en drøm - ubehagelig å bli sprayet med bedøvelsesspray som smaker som fishermans friend gone banana - men med all info jeg hadde fått på forhånd om at "opphovningen" i svelg og munn kun var en følelse og ikke faktum, samt en fantastisk hjelp til å opprettholde avslappende pust og konsentrasjon var det over på maks seks minutter. Ikke noen grunn til å grue seg til en eventuell gjentakelse av en gastroskopi-undersøkelse, med andre ord!
Og vet du - det beste av alt: DE FANT INGENTING! Ikke noe magesår, ingen antydning til katarr e.l. noe sted. Bakterieprøver ble tatt, og de får jeg svar på i morgen - hvis det er noe. No news is good news.
I tillegg tryllet nevnte fantastiske spesialist frem et legemiddel som er så nytt at det ikke er på markedet i Gnore enda; den ultimate blandingen for bekhterevere - blanding av naproxen og esomeprazol. Så nå prøver jeg Vimovo frem til jeg får bio-medisiner om ca en måned. HURRA!
Lykkelig ble jeg kjørt hjem av min kjære svigermor - etter at vi hadde inntatt en god lunsj sammen, for jeg var så sulten at jeg kunne ha spist en hest (noe som ikke er lurt i og med at jeg skal spise lite og ofte for å unngå tilbakefall med det første). Tre timers søvn senere kunne jeg konstatere at humøret var betraktelig bedre enn det har vært på lenge. Utrolig deilig å oppleve håp og lyspunkter.
Når jeg i tillegg har en 2-åring med latterkrampe ved siden av meg i senga, er livet egentlig ganske flott, dere!