Ikke tid til meg?!

Endelig hadde dagen kommet. Time hos revmatologen for å få vite om jeg kvalifiserer til nye medisiner (biologiske). Sommerfugler i magen - tenk om jeg ikke får dem - hva skal jeg gjøre da? Blir det en blanding av magesår og ryggsmerter fremover? Herlig... Nei, ikke tenk på det - du kvalifiserer sikkert!
Venter på venterommet. Det er derfor det heter venterom. Fordi vi må vente der. Ofte lenge. Er det en sammenheng mellom standarden på venterommet og hvor lenge en må vente der? Jo mer fancy innredning, jo lenger må du belage deg på å vente. Eller kanskje motsatt? Også blir en jo litt lei av å høre hele sykehistorien og alle private detaljer til damen som snakker så inderlig med sin følgesvenn... Hei! Dama! I dag handler det faktisk om MEG, så du kan godt dempe deg litt!
Jepp, min tur, takk skal du ha. Inn i løvens hule. Av med jakka og genseren. Blir behørig streket på ryggen og målt. Ingen store forandringer - heldigvis. Men når skal han si noe om medisinene da? Jo, nå setter han seg ned... "...fikk vi dessverre ikke tid til å ta opp ditt tilfelle i legeforumet på sykehuset." Hæ?! "Ja, jeg må jo være ærlig og si det som det er. Hehe." Hva er det han sitter der og sier? Hadde de ikke TID? Til MEG? Hvabehager?! Alstå, hør nå her... Eller hei. Vent litt, Line. Ro deg ned. Tenk litt. Hva var det du skrev til slutt i forrige blogg? "Ting tar tid. Ta tida." Han er ærlig med deg. Han sier ikke at "det er noe uklart", eller at "en ikke har kommet helt til enighet enda" eller en annen hvit løgn. Hør hva han sier: "...må jo være ærlig..." Han er ærlig! Sier rett ut at legeforumet ikke fikk tid til å gå gjennom en case til. Det betyr vel bare at det er mange andre som også trenger hjelp? Og de skal ha nytt møte om knappe ti dager - det er jo ikke lenge til? Joa, dette kan jeg skjønne. Og henge med på.

De har tid til meg. Når det blir min tur. Og i mellomtiden kan jeg nytte tiden godt selv. Den tiden jeg har fått av legen min til å bruke på nettopp MEG SELV. Jeg har tid til meg.

Jeg tar meg i å tenke at det kanskje er mange som har det slik jeg hadde det i dag, frem til "Eller hei. Vent litt, Line." At det er mange som opplever å ikke bli sett, hørt, tatt på alvor, brukt tid på. I dag fikk jeg en vekker på hvordan det føles. Ja, jeg klarte å snu tankene mine selv, men det var ikke før min bedre halvdel satte ord på det i telefonen at det sank helt inn: "Dette er jo ikke et avslag, Line. Det er bare en liten utsettelse!" Ja, min aller beste venn i verden som jeg er så heldig å være gift med. Det er akkurat det det er. Så utrolig godt å få en bekreftelse på egne tanker, helt uten å ha bedt om det! Da blir de sterkere, enklere å tenke og lettere å forholde seg til.

De hadde ikke tid til meg. Men de har det neste gang. Og det eneste som har skjedd i mellomtiden - er at det har gått litt tid...