Om hverdag, kjendiser, Catch 22 og gamle minoiske idrettsgrener.

Hverdagen er en merkelig ting. I det ene øyeblikket er alt ok. Lykken lyser og smilet siter løst. Verden er full av glede og lyspunkter. I det neste øyeblikket kommer likegyldigheten. Giddaløsheten. Behovet for å grave seg ned og gå i hi. Og da er jo de mørke tankene og oppgittheten sjelden langt unna. For så i neste øyeblikk å vike plass for et nytt lysglimt som sender verden i riktig retning igjen.
Det å få en kronisk tilstand - for nå vil jeg ikke kalle det en sykdom lenger; det blir så symptomatisk! - er en prosess. En ganske omfattende prosess. En ting er alt det praktiske rundt legetimer, fysioterapi, bivirkninger, trening og dagsrytme. En annen er det som skjer inni hodet. I hjertet. Noen kaller det sjelen. Eller følelseslivet. Psyke er også et godt ord, om enn ganske klinisk.
Det tar rett og slett tid for alt å synke inn. All informasjonen som skal bearbeides, alt som skal undersøkes og læres. Alle de gode rådene som av og til blir alt for mange, men som alltid er godt ment. Alle kjenner noen som, og som har gjort det sånn at... Fint. Også statsministeren! Og Drillo! Enda finere. Også meg da. Joda, er i godt selskap, men det hjelper egentlig lite.

Det prosesseres på svært høyt gir for tiden. På jobben, hjemme, i sosialt samvær - professor B er sjelden langt unna. Han er til tider irriterende tilstede lengst fremme i hjernen, og lar seg ikke lett avbryte. Standhaftig fyr! Som ikke har veldig mange svar på lager når spørsmålene trenger seg på. Hvor ofte får jeg vonde perioder? Klarer jeg å komme tilbake i 100% jobb etterhvert? Klarer jeg å fortsette i en jobb med høyt tempo og stort arbeidspress, eller må jeg finne på noe annet? Orker jeg å trene SÅ mye? Og å motivere meg til det? Hva slags bivirkninger vil medisinene gi meg? "Erfaring!" sier han. "Det er noe du må erfare!" Kraftig inne på erfaringsbasert kunnskap, den typen der. Når han sier "erfaring" mange nok ganger, har jeg lett for å bli litt nedfor. Det hadde vært så fint å få en oppskrift! Jeg er veldig tilhenger av oppskrifter - riktignok bare som rettesnorer, og ikke som absolutte sannheter - for da har en noe å forholde seg til! Et sted å plassere bena der en langsomt tar steg for steg fremover i ukjent terreng. Der dukket det opp en Catch-22, gitt: Terrenget er ukjent. Altså kan det ikke forutses hva som skjer. Ergo ingen oppskrift. Løsning: På med "flink pike"-outfit'en, smøre seg med to tonn tålmodighet og drikke en liter "takle"og ta tyren ved hornene.