Hverdag. 80% jobb for tiden. Holder med et nødskrik for å både rekke trening og for å ha tid til å mykne opp om morgenen. I tillegg skal jo jobben gjøres - arbeidsmengden er ikke proporsjonal med stillingsprosenten i min bransje! Kan noe være dobbelt proporsjonalt?!
Somlemorgener er faktisk det aller viktigste for tiden. Tid til å kræle seg ut av senga og få ryggen opp i stående. Ned trappa med stive hofteledd og ømt bekken, også inn på kjøkkenet for å sette på Tekoppen. Ja - for etter gastro-greia tillater jeg meg 1 kopp te hver morgen, med melk. Før var den svartere enn katter om natten og sterk nok til å holde seg fast i koppen helt selv, så helt samme effekten har det ikke. Men siden morgenen er lenger enn før, blir det vel en slags balanse. Så er det vekking av barn. Som kommer tuslende inn på kjøkkenet og etterhvert samler seg i en haug av store- og lillebror i herlig uorden i sofaen. Morgentid = kosetid! Da hjelper det at ikke mamma er SSS (Sur, Stiv og Stressa). Diverse skiver i diverse matbokser, litt tid til å finne ut hvem som vil ha hva til frokost (særlig Liten er fæl på å bruke lang tid inni kjøleskapet - jeg tror han leter etter noe uoppdaget og kjempe-godt!). Gutta spiser foran morgenbarnetv, og jeg har tid for meg sjæl. Tid til å strekke meg, bøye meg, kjenne at kroppen langsomt men sikkert kommer i gang etter en hel natt å stivne på. Og tid til å kle på meg i mitt eget tempo, uten å måtte brekke beina ned i buksene, tvinge armene opp i genseren og så forsøke å få til et stevnemøte mellom sokker og føtter langt, langt der nede på gulvet.
Så er det på med klærne og ut i trærne - i vår moderne verden er det selvsagt bilen som gjelder - og videre til dagens dont i barnehage, på skolen og for mors vedkommende: Jobben. Det er nå ikke så verst dette livet, da!
Vel innstallert på jobb kan nok frustrasjonsnivået stige litt hurtig enkelte dager da gråheten er for stor inni meg. Når den grå smerteulven henger etter tenna i ryggen min hender det jeg bjeffer litt, ja. Og av og til med god grunn, ettersom planlegging og system ikke akkurat er fremtredende gode egenskaper på det stedet min bedrift er i i en omstrukturerings-, vokse- og flytteprosess. Jobben er litt som en tenåring for tiden: Skrikende mangel på struktur og konsentrasjon rundt alt som ikke er kult, sinnsyke voksesmerter, altfor lange armer og bein i tilsvarende destruktiv uorden og total omstrukturering av hjernen fra barn til voksen - med alt det medfører av kaos og motstridende følelser. Ingen dum sammenligning, nei.
Men det gode er at en vet at tenåringen faktisk blir voksen en dag, og plutselig fremstår som en reflektert og moden person. Det våger jeg å håpe at jobben min gjør også.
Om jeg klarer å tilpasse min "nye" hverdag til en stadig stressende, jagende og presset arbeidsplass - se det er en annen sak. For det er ikke til å komme unna at ting kanskje ikke er helt kompatible i lengden. Her kan jeg jo avsløre at jeg allerede har rukket å være sykemeldt i tilsammen et år pga "utbrenthet" (sikkert en god blanding av alt siden det var før vi tenkte på professoren, både legen min og jeg). Jeg kjenner lukten av vegg, og vil gjerne skifte retning før jeg treffer den. *sniff, sniff* Joda, lukter litt her ja! Samtidig er det et vanskelig valg å ta, for jeg har en veldig artig og utfordrende jobb. Høyt tempo, fine kolleger, stadige endringer og gode tilbakemeldinger fra brukerne. I en perfekt verden vil jeg klare å sjonglere Småbarnsmammaen, Jobbedama, Kjæresten og Husfruen med glans. I en perfekt verden...
Sier du fra hvis du kommer over en perfekt verden? Vil gjerne ha en veibeskrivelse, hvis mulig. I mellomtiden er det Tida som går, Hverdagen som består og en gnagende følelse av utilstrekkelighet og mangel på løsning som rår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar