Sjokket

Okey. Jada, det har gått opp for meg nå, at jeg skal leve med dette her. At jeg ikke kan finne en "oppskrift" på hvordan Professor Bekhterev og jeg kan leve sammen på best mulige måte. Jeg må bare prøve meg frem. Prøve og feile... og bruke litt tid til å prossessere dette sjokket. Det kom ganske brått på en dag - selvsagt en dag med alt for mye å gjøre på jobben, mann og barn som drar i hver sin arm av kone og mamma, og så kommer det over meg: Dette går ikke over! Hjelp! Dette går ikke over!! Dette går IKKE! Panikken kommer sigende, alle tegnene er der: Lukten av vegg sniker seg inn i nesa, synet flimrer i kantene og tankene nekter å sitte stille lenge nok til at jeg kan få sett dem i øynene og gi dem navn.

Siden jeg har vært på et liknende sted tidligere, kjenner jeg hvertfall igjen signalene og vet hva jeg må gjøre. Jeg må ha hjelp. Vet ikke hva jeg må ha hjelp til, bare at jeg trenger det NÅ. Det er da jeg opplever det helt utrolig fantastiske - at terapeuten min er helt klar og sier "Bare kom!" Så jeg tar imot innbydelsen og får hjelp til å puste, hjelp til å stoppe opp, hjelp til å kjenne på hvordan det er å være meg akkurat nå - og nå - og nå... Kjenne hvor mye krefter jeg bruker for å stagge panikken. Hvor redd jeg er for å ikke strekke til. Kjenne hvor i kroppen spenningene sitter - i magen? Nei, i hodet - i pannen! - og hvordan jeg kan få dem til å slippe litt, bare ved å kjenne at de er der. Kjenner at jeg faktisk har fått et realt sjokk som sitter i hele systemet mitt.

Resultatet er en utslitt Line som kjemper seg hjem og i seng, og blir der i over tolv timer i dyp søvn. Når jeg endelig våkner er det første jeg gjør å ta en telefon til legen min, som nærmest takker meg for at jeg endelig vil høre på henne og sykemelder meg 50% for noen uker fremover. Jeg trenger tid. Tid til å takle. Tid til å tenke. Tid til å trene. Så får arbeidsmauren i meg se til å pelle seg i dvale en stund! Det er mørkt og kaldt der ute, så det er bare å grave seg dypt ned i tua og vente på sola! I mellomtiden kan tankene mine få tid til å tenkes helt ut - uten avbrudd. Tanker og spørsmål er det ikke mangel på: Får jeg biologiske medisiner? Vil de eventuelt hjelpe? Hvilke bivirkninger får jeg av dem? Må jeg gå ned i stillingsprosent? Klarer jeg i det hele tatt å stå i den jobben jeg har i dag, eller må jeg finne en stilling med andre rammebetingelser? Hvor ofte klarer jeg å gå på trening, og vil jeg noen gang komme over følelsen av at det egentlig er ganske kjedelig? Hvilke andre steder kommer jeg til å få vondt etterhvert? Har noen av guttene mine arvet denne hersens Professoren også? Kommuniserer jeg på riktig måte til mann og barn om hvordan jeg har det? Hvordan påvirker dette dem? Et spørsmåltegn til - så eksploderer jeg!

Tid. Ta tida. Tida kan kanskje hjelpe til å finne noen svar på noe av det jeg lurer på. Men noen oppskrift vil selv ikke tida gi meg. Dessverre?